Hvem er på tur
 

Plan


Logg
 

Fine Bilder
 

Ukens Tilbud
 

Linker
 

gjestebok

 

 

       Logg
              -dette har skjedd så langt.

11.10.07 Lerwick, Shetland
    Nå har vi kommet oss til Lerwick på Shetland. Vi var fortøyd på gjestehavnen klokken halv ti i går kveld, og gikk rett på pub for å feire bursdagen til Einar.  Det ble en riktig bra feiring, derfor har vi ikke gjort så mye annet enn å registrert vår ankomst hos mynighetene i dag.
    Men la oss gå noen uker tilbake i tid. Vi ankom Island på morningen, søndag 9. september.  Og etter en noe slitsom tur fra Grønland var det deilig å kunne nyte hva Reykjavik har å by på.  Reykjavik er jo en gøyall by å være i, tiltross for at man må selge skjorten hver gang man skal ha seg en øl. Vi har ikke mange skjorter igjen! Zeth kom til Reykjavik 19. september, og vi hadde store planer om å leie bil, som bestemor Vesla ville spandere, og kjøre litt rundt å se øya. Den planen blåste bort da vi måtte holde oss i nærheten av båten grunnet storm.
     Dagen etter seilte vi videre til Vestmannaøya. Fredag 21. september ankom vi Heimey, som er den største av denne gruppen av relativt unge vulkanske øyer rett syd for Island.  På Heimey hadde vi nok engang noen fine dager mens vi ventet på at en storm skulle passere. Blandt annet fikk vi en fin rundtur på øya med en dyktig guide som la ut om historien til øya og folkene der. Selvsagt fikk vi full innføring i vulkanutbruddet som tok med seg 300 hus i 1973. En enda mer vanvittig ting som har skjedd menneskene på denne øya, er at på midten av 1600-tallet kom pirater fra Algeri og tok med seg halvparten av øyas befolkning tilbake til Afrika som slaver.
     Tirsdag hadde været roet seg igjen, og vi kunne sette seil mot Hofnafjordur på østsiden av Island. Dette var en tur med lite vind, så vi motorseilet det meste av etappen. Hele tiden med Islands majestetiske jøkuler i nord. I Hofnafjordur, eller Höfn som byen heter, ble det igjen venting på været før vi kunne sette seil for Færøyene.  Ventetiden gikk med til et velkomment bad i et utendørs badeanlegg og et stort sjøkreps måltid.
     Lørdag 29. september klokken 06.00 satte vi kursen mot Færøyene. I tillegg til Hugo Grotius hadde vi også følge med den polske båten "Vagabond". Etter en lite begivenhetsrik seilas ankom vi Torshavn mandag morgen. Det vil si; vi hadde litt action da vi nærmet oss Torshavn og seilte igjennom noen sund hvor vind imot og medstrøm laget en vanvittig sjø. Vel fortøyd i Torshavn, og med papirarbeidet unnagjort, bar det rett på bar. Café Natur ble vårt stamsted i Torshavn, og med Zeth på laget tok det ikke lang tid før vi kjente hele klientellet. Senere på dagen gikk vi ned på brygga og tok imot Hugo Grotius, som hadde blitt forsinket av motortrøbbel. Vi fikk oss en ankerdram i Hugo Grotius og var i seng ikke lenge etter. Dagen etter tuslet vi rundt i Torshavn, og idet vi kommer ut av en bokhandel, møter vi en kar vi drar kjensel på som er på vei inn i bokhandelen. Etter noen nanosekunder med massiv tankevirksomhet for å plassere hvor vi kjenner denne mannen fra, ser vi at det er Bill Clinton (med et følge av livvakter, leger, journalister og beundrere.) Vi flytter oss høfelig til siden (som vi selvsagt ville gjort for en hvilken som helst eldre person), Zeth tilbyr en sigar, før vi lar Bill være Bill og tusler ned på Café Natur igjen, hvor vi blir motatt som stamgjester. På Café Natur kommer vi i snakk med en kar som insisterer på at vi må møte Birgir Enni, kapteinen på "Nordlys". Kommer man sjøveien til Færøyene er Birgir en bra mann og møte. Han kjenner alle, og vet hvem som kan hjelpe med hva enn man måtte trenge. Itillegg er han en gjstfri og hyggelig fyr. Birgir har en stor treskute, "Nordlys", som han tar turister ut med på sommeren. Ved flere anledninger var vi ombord og fikk servert sjømat som gutta hans hadde vært ute å dykket etter samme dag. Torbjørn fikk også være med ut å dykke etter mat ved et par anledninger. En kveld ble vi invitert på middag i den polske båten "Vagabond", hvor vi fikk høre historien til Janusz Kurbiel. De siste tredve årene har han sammen med sin kone hatt utallige seilturer nordover, blandt annet seilet de gjennom nordvestpassasjen for 25 år siden. I det store og det hele hadde vi gode dager på Færøyene, mye takket til Birgirs gjestfrihet. Det eneste som ikke var gøy var at dassen gikk tett dagen før vi skulle seile videre til Shetland.
     Mandag 8. oktober klokken fire på morningen, satte vi seil videre til Shetland. Vi håpet å rekke en øl før pubene stengte på Shetland, da Einar hadde en fødselsdag som måtte feires. Vi rakk det!!

     Nå sitter vi på en bar og har sjekket været. Det er ikke opptimalt, men vi er klar for å rekke en pils i Stavanger på Lørdag, så vi regner med at vi seiler i natt i 02.00 tiden og vil være i Vågen i Stavanger Lørdag rundt 21.00.

02.09.07 Reykjavik, Island
   Vi lå fem dager i Qaqortoq. Lørdagen var vi en tur på bar og møtte Aslako som inviterte oss på nachspiel i skipet han jobbet på. Aslako er en hyggelig grønlender som fortalte om farvannene rundt Grønland såvel som grønlandsk kultur og natur.  Vi kom oss omsider tilbake til våre båter og i seng. Dagen etter ble det gjort fint lite. Mandagen og tirsdagen gikk med til litt PC arbeid på Sømandshjemmet, hvor de har trådløst internett til en dyr penge!, bytting av Rom mot kart for østsiden av Grønland med Aslako og resten av mannskapet på skipet hans, mer fiksing av varmeovnen, som omsider funker over all forventning, og litt innkjøp, som er dyrt på Grønland.
    Onsdag 22. august, ca. klokken 11.40 reiste vi fra Qaqortoq etter å ha fylt diesel. Det var ikke vind og lavt skydekke da vi gikk videre innover Julianehåbsfjord for så å gå gjennom et sund som heter Tunn og kom ut i en fjord som heter Kangerluarsorujuk. Etterhvert tittet solen frem og skydekket lettet og openbarte en vanvittig flott natur med lange fjorder, stupbratte fjellsider og høye topper, det hele krydret med et knippe isfjell sporadisk spredt ut i fjorden. Så langt hadde vårt opphold på Grønland vært preget av skytung himmel og tåke, og det var ikke før nå vi så hvor utrolig vill og vakker natur Grønland har å by på. Etter en del sund og fjorder og en kjempe gjeng isfjell, kom vi på kveldingen frem til Ippik i Uunartoqfjord. Her la vi oss til på utsiden av en fiskebåt som lå på en liten brygge. Hugo Grotius la seg utpå oss igjen. Etter å ha forsynt fiskerne med litt øl, og selvsagt en øl og en liten ankerdram eller to til oss også, tok vi med oss håndkle og gikk firehundre meter opp til en varmekilde. Det var 3-4 grader i luften, men vannet var deilig  og vi tok oss et langt aftensbad. Morningen etter ble vi vekket grytidlig av fiskerne som skulle ut, og siden vi alikevel var oppe benyttet vi anledningen til et langt morgenbad også. Etterpå hadde vi en god frokost med alt nyinnkjøpte danske snadder pålegg i Vesla. I to tiden la vi fra bryggen på Ippik, og fortsatte sørover gjennom mektige fjorder under en blå himmel med en stor, litt varmende sol. Vi prøvde fiskelykken uten særlig hell. På kveldingen la vi oss til på et svaberg i en liten bukt rett nord for en by som heter Nanortalik. Vi hadde sett frem til et deilig fiskemåltid, men det ble en enkel pastarett og tidlig kveld istedet.
   Dagen etter, altså Torsdag 23. august, startet vi med å toppe opp med diesel og handle litt i Nanortalik. Så fortsatte turen sørover, nå langs kysten. Vi var inne i en liten bukt som heter Ikigait, for å se kirkeruiner etter vikingene der, men en tett tåke hadde seget inn fra havet og vi så ingenting. 4 sjømil lengre sør på kysten nærmet vi oss innløpet til Prins Christian Sund. Nå hadde det virkelig tyknet til, og plutselig seg et kjempe isberg ut av tåken. 50- 60 meter over hodene våre kunne vi se toppen av den store hvite veggen. For å unngå å få is i hodet tok vi en stor sving utenom, og etter litt mer slalomnavigering mellom grunner og skjær, var vi atter inne i en flott fjord uten tåke. Her benyttet Einar anledningen til å ta et forfriskende bad i det 5 grader varme, eller kalde om man vil, vannet. Vi tøffet stille innover fjorden og prøvde nok en gang fiskelykken, nok en gang uten hell. På kvelden kom vi til Aappilattoq, en liten bygd som ligger på et nes under stupbratte fjell. Vi fikk ligge på den lille kaien. Senere serverte Marita kyllinggryte i Vesla, som var god og varm (endelig funker varmeren).
   I Aappilttoq hadde vi gledet oss til endelig få sove ut og ha en rolig dag på land, men tidlig nest morgen ble vi vekket en kar som jobbet på et lasteskip som nå lå like utenfor havnen og gjene ville inn for å losse. Det betyr at vi fint ble nøtt til å forlate den lune bryggen vi lå ved. Vi satte kurs mot Prins Christians Sund værstasjon, som ligger helt i utløprt på fjorden med samme navn. Det er en relativt kort tur, noe som gjorde at vi hadde god tid til å utforske alle fjordens krinkler og kroker. Vi stoppet ved fosse fall, isfjell og alt vi kunne finne av isbreer. Og Torbjørn fikk seg et bad. Når det nermet seg kveld annkom vi Prins Christian Sund værstasjon. Her ble vi tatt godt imot av Ole, Jhonny, Trygve og Niels, som jobber med å holde stasjonen vedlike. Vi ble severt et nydelig kveldsmåltid etter en deilig dusj, vi fikk også sove oppe på stasjonen i gode senger i egne rom, med tv, bad og det hele. Nest morgen var det frokost med alt av pålegg en kan ønske seg, vi vasket klær og gikk en liten tur, Einar forøkte å fikse autopiloen, men den er ikke serlig medgørelig og lar seg ikke reparere. Til middag har kokken disket opp med tre retters meny som avsluttes med Maritas eplekake og Irish Coffee, mens vi diskuterer verdensproblemer og andre akktulle tema.
    På mandagen våkner vi til frokorst og begynner å pakke sakene våre for å dra videre, lave skyer og regn gjør sitt for å få oss til å forstå hvor bra vi hadde det på Prinsen. Før vi drar får vi en stor pose med mat og toppet opp diesel behodnigen. Ved ett tiden forlater vi Prins Christians Sund og setter kursen nord over mot Cap Walloee, det ble en våt etappe med motvind og regn.  Litt etter mørkets frambrudd hadde vi tilbakelagt ca. 40 sjømil og kunne snike oss inn Kangerdluaraq fjord til Grydevig hvor det var en grei ankringsplass. Etter to timer, en heftig grunnstøting og en iskald Marita som hadde falt i vannet, lå vi endelig fortøyd til svaberget med anker bak. Dagen etter våknet vi litt sent og bestemte oss for ikke å seile videre før tidlig neste morgen. Dermed kunne vi bruke dagen til å slappe av, fiske, skyte
 på blink og spise et bedre måltid fiskesuppe i Vesla. 
   Onsdag morgen seilte vi videre ved soloppgang. Vi tilbakela 53 sjømil og fant en liten vik i Qagssialik rett nord for Kap Herulf Trolla hvor det tiltoss for massevis av drivis, så fint ut å ligge for natten. Også her fikk vi imidlertid problemer da vi klarte å få tau i propellen. Dette førte til at Torbjørn måtte dykke i våtdrakt å løsne tauet. Det førte også til en ufin dunking fra propellakslingen, som sansynligvis har blitt litt skjev.  Østsiden av Grønland er ikke et sted man vil ha problemer med propell, motor, seil eller noen ting som helst, for her er det langt til hjelp. Vi konstaterte etter hvert at vi sansynligvis ville kunne bruke motoren videre. Klokken åtte dagen etter seilte vi videre, det vil si vi gikk for motor da det fortsatt var motvind, noe vi hadde hatt fra Prins Christian Radiostasjon. Rett før det ble mørkt blåste det kraftig rett imot, det regnet og vi stampet i bølgene. Derfor ble vi enige med Hugo Grotius over VHFen å finne en plass vi kunne ligge for natten. Vi fant en liten vik rett nord for Kap Daniel Rantzau og kom dit inn rett før det ble mørkt. For å komme inn til ankringsplassen måtte vi igjennom et lite sund hvor det det hadde lagt seg en del isfjell, men på innsiden lå det bare to isfjell og vi fant ganske raskt en fin plass å ligge og fikk ankret opp. Litt senere satt vi i Hugo Grotius, fikk oss litt kaffe og spilte kort. Mens vi snakket om at vi endelig hadde fått lagt oss til uten større problemer, hørte vi et kjempebrak utenfor. Det var det største av de to isfjellene som hadde kalvet og begynt å flyte rundt i viken. Vi visste at båtene var relativt trygge for det var for grundt der hvor vi lå til at isfjelle kunne komme nær båtene, men hvis det la seg over ankrene kunne det by på problemer. Den natten holdt vi vakt på rundgang. Litt utpå natten la isfjellet seg og sperret for utgangen til viken, men senere kom tidevannet og det begynte å drive innover igjen. Det var Marita som hadde vakt da isfjellet nærmet seg båtene igjen. Vi andre ble vekket, ankrene ble dratt opp og vi snek oss ut sundet igjen. Vi la kursen videre nordover. Litt senere sto solen opp og lyste opp fjelltoppene som stakk opp av grønlandsisen i vest, og vi fikk kanskje den fineste soloppgangen på hele turen. Utover dagen var det litt tåke som kom og gikk, men i det store og det hele fikk vi endelig en fin dag. I tre tiden kom vi til en øy som heter Tingmiarmiut, hvor det skulle være en brygge ved en liten helikopterbase. Denne tenkte vi å benytte for natten. Men da det lå massevis av store isberg i bukten inn til bryggen ville ikke Hugo Grotius gå inn. Vi gikk inn på insiden av isen for å sjekke, men det var en relativt stor sjanse for at vi ville bli sperret inne hvis vi la oss der, så vi fortsatte nordover over natten.
   Hele den natten satt vi to på vakt å speidet etter is, men klarte likevel å dunke ganske hart i klump på størrelse med en liten fiat. Heldigvis traff vi det litt på siden, og ingenting hente annet at vi fikk en liten støkk da det smalt. Neste dag fant vi heller ikke noe god ankringsplass så vi fortsatte en natt til og kom inn til Tasiilaq Søndag 2. September klokken 13.00. I Tasiilaq la vi oss på utsiden av en liten fraktebåt og stakk inn til land for å få oss en dusj og et måltid. Vi tuslet opp til hotellet. Her ble vi møtt av ordentlig dårlig service; før Marita var ferdig å stille spørre om det var mulig å få tatt en dusj, hadde dansken i resepsjonen svart NEJ!!. Ikke fikk vi øl mens vi ventet på en taxi heller. Senere gikk vi i butikken og kjøpte ferskt brød og alt det snadder pålegg vi kunne finne og laget et deilig Julefrokost måltid i båten. Utpå natten blåste det opp til liten storm. Litt senere røk fortøyningen. Det ble litt av et kaos. Hugo Grotius lå utenpå Vesla, og da akterfortøyningene våre røyk, ble begge båtene slenkt rundt og ble liggende i spenn slik at vi fikk bølgende inn fra siden og baugene slo i siden på fraktebåten. Etter et par hektiske timer lå vi fortøyd på en stor bøye i le av et stort skip, og kunne endelig sove ganske godt. På mandagen fikk vi endelig en dusj og fikk vasket klær på et offentlig badehus. Tirsdagen kom vi oss på nett og fikk sjekket været og fant ut at vi måtte seile dagen etter for å få relativt godt vær over til Island. Dermed var vi avgårde mot Island klokken ti onsdag formiddag.
   Turen begynte relativt greit og rett før Kap Dan var det en stor Knølhval som vinket med halen som for å si God tur, og lykke til! Davi rundet Kap Dan fikk vi ganske sterk motvind og to og en halv knops motstrøm. Vi stampet i bølgene og hade lite fremdrift. Da det var slitsomt å holde Vesla på kurs og holde utkikk for is ble vi enige om å ta timesvakter den natten. Så begynte problemene så smått å melde seg. Først løsnet dieselkannene som var tjoret fast på dekk, så løsnet det ene ankeret og ble hengende å slå i skutesiden. Litt utpå dagen dagen etter ble det hakket værre. Det blåste opp til stiv kuling med 5-6 meter høye bølger. I det vi parrerte en skikkerlig storbølge og slo ned i bølgedalen på andre siden stoppet motoren momentant. Vi gikk for motor for å klare å holde noe i nærhet av kurs og å holde båten  riktig i forhold til bølgene. Einar som sto ved roret startet med det samme, da han trengte motor for å komme riktig inn i neste bølge, og trodde den hadde stoppet på grunn av det store dunket. Motoren startet, men det var ikke noe reaksjon da den ble satt i gir. Etterhvert fant vi ut at det ene skjøte til genoaen hadde løsnet og hang overbord, og dermed havnet i propellen. Og om ikke det var nok hadde propellakslingen løsnet og begynt å gli ut. Det hele så ganske håpløst ut, og tanken på at vi måtte seile til land for å få fikset dette snek seg på. Det kunne ta uker før vi hadde klart å seile til en havn vi kunne fått Vesla opp og reparert feilen. Vi fikk lagt ut drivanker og tok fatt på problemet. Propellakslingen hadde glidd så langt ut at det bare var noen millimeter som stakk inn gjennom skroget. Vi tenkte derfor at vi måtte dykke ned og dytte den inn igjen, men vi klarte såvidt å feste akslingfestet (eller hva det heter) på akslingen og dermed skrudd den en halv cm inn. Dermed kunne vi løsne festet, få nytt takk litt lenger inne, å skru den litt videre. Etter å ha gjort dete ti -tolv ganger var akslingen helt inne igjen og kunne festes til giret igjen. Ved at Torbjørn lå nede og vred akslingen frem og tilbake og Einar dro i genoaskjøtet, fikk vi også tauet ut av propellen uten å hoppe på sjøen. Det var fortsatt stiv kuling og høye bølger, men alt fungerte som det skulle og vi kunne etter fire timers fiksing fortsette mot Island. Nå var vi utenfor isbeltet, så vi kunne ta litt lengre vakter og få litt søvn også. Det eneste som var feil nå var at vi var ganske våte begge to, men med ovnen igang fikk vi tørket både oss selv og klær. Utpå ettermiddagen løyet vinden noe og en Knølhval dukket nok en gang opp ved båten, og denne gangen sa den; Bra jobbet, dere klarte første test, vær klare for neste! Men det ble ikke noen neste test. Resten av turen til Island var bare ganske kjedelig da vi måtte motor seile store deler og aldri fikk den gode følelsen av å seile. Dessuten så båten ut som et bomba horeskip etter den noe uheldige starten på turen. Lørdag kveld så vi endelig lys fra Island, og Søndag morgen klokken 05.00 lokal tid var vi fortøyd i Reykjavik. Hugo Grotius kom fem timer senere.


18.08.07 Qaqortoq (Julianehåb), Grønland, Norge, Danmark
    Formiddagen Søndag 12. August var vi klare for å seile over til Grønland, men Hugo Grotius sleit med giret så avreisen ble noen timer forsinket. Klokken ni på kvelden kom vi oss avgårde, da var giret fikset og vi hadde fått oss et varmt måltid i spisesalen på Battle Harbour. Den ca, 590 mil lange overfarten var i grunnen lite begivenehetsrik. Fram til Tirsdag formiddag gikk vi for motor da det var helt vindstille, Tirsdagen blåste det opp til rundt 25- 30 knop og vi kostet avsted. Utpå Onsdagen løyet vinden igjen og motoren tøffet oss videre til det igjen blåste opp på Torsdag. Fredag morgen seilet vi mellom store majestetiske isfjell inn Julianehåbbugt til Julianehåb, eller Qaqortoq som byen heter på grønlansk.
   Etter å ha fortøyet på en brygge for fritidsbåter tuslet vi bort til politistasjonen for å melde vår ankomst. Men Einar fikk ikke komme inn i Grønland, eller Europa, da det på politimannens pc poppet opp at han vistnok skulle ha stjålet noe og måtte anholdes. Dermed så Einar frem til en seng og et varmt måltid på Qaqortoq's anstalt, men det viste seg at det var feil på politiets datasystem og det ble ikke noe seng på Einar. Etter et måltid på Sømandshjemmet gikk vi ned på kaien og tok  mot Hugo Grotius, som kom tre timer etter oss. André hadde samme problem som Einar på Politistasjonen.
   
   
10.08.07 Battle Harbour, Labrador, Canada

    Vi kom hit til Battle Harbour utpå kveldingen, søndag femte August. Turen fra St. Anthony var på 60 nautiskemil og var i grunnen planke kjøring. Vi startet med lite vind og gikk for motor oppover til nordspissen av Newfoundland. På disse 15- 20 milene så vi flere hvaler enn vi har sett på hele turen. Det krydde av Knølhval og vi klarte å komme ganske nære tiltross for motorduren. I tillegg var det en mengde delfiner som kom og gikk.
    De siste hvalene så vi da vi gikk forbi et stort isfjell og kom ut i Belle Isle stredet som er stredet mellom Newfoundland og Labrador. Her blåste det opp til rundt 20 knop og vi heiste seil. På grunn av endel trafikk, isfjell og tåke, bør man ofte være ekstra på vakt når man krysser Belle Isle stredet, men vi hadde klarvær og god sikt og kostet avgårse til Battle Harbour i 7 knops fart. Hele tiden med Belle Island på styrbord side.
     Battle Harbour er et gammelt fiskevær fra 1700- tallet. Det ligger ytterst i havgapet på en liten forblåst øy. De siste fiskerne flyttet på 90- tallet og øya og de fleste husene er etterhvert blitt tatt over og pusset opp av en organisasjon. I dag drives plassen som overnattingssted og museum og er også et godt utgangspunkt for naturopplevelser med blant annet hval, isfjell og noen ganger isbjørn. 
     6. August ble det bursdagsbest for Torbjørn.  Vi spiste et bedre måltid og fortsatte kvelden med Monopol, før vi utpå morgenkvisten tuslet opp på toppen av øya for å se på soloppgangen over Atlanterhavet. Dagen etter ble det ikke gjort stort. Vi har etterhvert blitt godt kjent med betjeningen og særlig Mike, bestyreren. Han har gitt oss øyas godt utstyrte verksted til vår disposisjon, og en natt etter nok mange timers mekking fikk vi endelig varmeren vår opp å gå igjen. Et skikkerlig uvær blåste over oss en natt og vi måtte flere ganger opp å sjekke fortøyningene. Den natten ble vi sittende oppe hele natten å spille Axis & Allies i Vesla.
     I dag skysset Mike Marita, Andre og Einar inn til Marys Harbour for å gjøre innkjøp dermed er vi klare for overfarten til Grønland i morgen.

03.08.07 St. Anthony, Newfoundland, Canada
   Da ser det ut til at turen til Grønland kan bli en kald fornøyelse. Tiltross for mye arbeid og penger er varmeren vår mer eller mindre kaputt. Vi kjøpte den brukt i Halifax og trodde at den skulle virke greit, men idag, etter flere timers arbeid, funket den en stund før den skar seg fullstendig. 
   Men vi er altså i St. Anthony og hit kom vi på formiddagen Søndag 29. Juli. Da kom vi fra St. Johns med en to dagers stopp i Seldom Bay på en liten øy som heter Fogo. Turen oppover gikk greit, men vi hadde lite vind så det ble endel motorgåing. Da vi gikk ut skjærgården fra Seldom Bay tok vi oss et bad. Det første siden Bahamas og relativt kaldere. Ellers så vi masse hval, dessverre på litt avstand, og fikk vårt første møte med isfjell.
   Her i St. Anthony møtte vi nok engang Sharon. Vi har vært å sett L'Anse aux Meadows, som er plassen Helge Ingstad i 1960 beviste at vikingene hadde vært for ca. 1000 år siden. Utrolig spennende å besøke plassen, og beroligende å vite at våre forfedre seilte over uten dieselvarmer i båten. Da bør vi takle det også. En dag var vi på vikingtema restaurant hvor vi deltok på et vikingting. Litt spessielt. De er vedig stolte av at vikingene var her, og dette brukes også fullt ut komersielt.
   På Onsdag gjorde vi oss klare til å dra, men da Torbjørn skulle skifte dieselfilter fikk han en høytrykks stråle med diesel i øynene. Etter mye skylling stakk han opp på sykehuset her og fikk en sjekk. Det var ikke helt bra. Han har fått endel medisiner og dråper og greier, og var til sjekk igår og skal til sjekk i morgen. Vi håper at legen sier at faren er over og at Torbjørn trygt kan seile videre. I så fall seiler vi i morgen opp til Battle Harbour på Labradorkysten og venter på det rette været til å seile over.

   

24.07.07 St. John's, Newfoundland, Canada

   Denne gangen har vi faktisk en god grunn for ikke å ha oppdatert hjemmesiden før nå. PCen klikka nemlig i Halifax og vi fikk den tilbake fra reparasjon i dag. Det var ikke bare PCen som streiket i Halifax. Batteriene begynte å oppføre seg rart, men det viste seg å være dynamoen som hadde streiket, så vi måtte ha en ny. Ellers var varmeovnen vår umulig å fikse, så vi måtte skaffe en ny. Heldigvis kom vi over en brukt en til en brøkdel av prisen av en ny. Også hadde vi dette tullet med motoren som tok et par minutter å få startet. Etter en skikkelig rens av dysene starter den nesten perfekt, og det er for øyeblikket godt nok.
   Vi hadde ikke tenkt å tilbringe mange dager i Halifax. Planen var å møte slektningene vi har der, se byen, smake på ølet og seile videre til Bras d'or Lakes. Denne planen gikk, tiltross for litt uventede problemer med båten, ganske bra. Helt til PCen streiket. Det var en garantisak og det tok noen dager med telefoner og mailer til Acer i Canada og Norge før vi fikk vite hvor vi kunne sende den til reparasjon.
   Vi ble lengre i Halifax enn planlagt, men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Vi hadde jo møtt to slektninger i Halifax; Teddy og datteren Julie, men vi viste at det skulle være en del flere rundt Halifax. Da Torbjørn tok med seg batteriene til sjekk i Darthmouth bad han taxisjåføren stoppe ved en adresse som det ifølge telefonkatalogen skulle bo en Gurholt. Og ganske riktig, etter endel banking og lusking rundt i hagen fant han John. John satte stor pris på overraskelsesbesøk fra norske slektninger, og tok oss med rundt for å se byen og møte enda en slektning; Karen og hennes mann Erik. Mens vi satt hjemme hos Karen og Erik, fikk vi vite at Karen hadde en datter, altså vår tremenning, som jobbet på baren Lower Deck, et sted vi hadde vært og slukket tørsten flere ganger. Etter noen øl hjemme hos Karen og Erik, stakk vi nok en gang til Lower Deck, og møtte Sigrid.
   John tok seg fri fra jobben som flymekaniker noen dager og kjørte oss rundt, og hjalp oss med å fikse ting og tang. Blant annet spanderte han ny dynamo på oss, og nye varmedresser, for ikke å snakke om en rekke middager og biltur sør over Nova Scotia.
   Mandag 9. Juli var vi endelig klare for å forlate Halifax. Det meste ombord fungerte som det skulle, og vi hadde fått oss nye overlevningsdrakter. Vi seilte klokken fire tirsdag morgen, og satte kursen for St. Peters Lock og Bras d'Or lake på Cape Bretton. Onsdag morgen gikk vi gjennom slusen inn til Bras d'Or og hadde noen timers behagelig seiltur opp til en liten by som heter Baddeck.  I Baddeck la vi oss på en liten brygge med en del andre seilbåter, og nøt livet i den lille koselige byen noen dager. Søndagen var vi klare til å seile videre, men rett før vi skulle seile dukket John fra Halifax opp og foreslo at vi skulle bli noen dager til, så han kunne vise oss rundt på Cape Bretton. Dermed fikk vi dagen etter en tur rundt og fikk sett mer av Cape Bretton, et fint område som minner litt om Norge. Degen etter spiste vi lunch og ruslet litt rundt med John, før vi satte kursen for St. Pierre.
    Etter litt over et døgn i sjøen ankom vi St. Pierre i tett tåke natt til 16.Juli.
St. Pierre & Miquelon er en liten fransk øygruppe som ligger rett sør for Newfoundland, og siden den lå på ruten vår til St. John's var det greit å ta en stopp her. I St. Pierre møtte vi John og Rebecca på m/v June, far og datter som er på vei hjem til Norge i en motorbåt. Vi spiste middag John og Rebecca, og ble enige om å slå følge videre, da vi skulle samme vei. Tidlig på ettermiddagen Onsdag 18. Juli, dro vi videre mot St. Johns. M/v June durte utpå kveldingen ifra oss, da det var lite vind. Vinden økte noe utover natten og vi hadde god fart da vi rundet Cape Race på sydspissen av Newfoundland. Dagen etter løyet vinden igjen, og vi måtte gå for motor de siste milene opp til St. Johns.
   Vi ankom St. Johns klokken fem på morningen fredag den 20. Juli. Og dagen etter la vi oss longside Hugo Grotius, og møtte nok en gang Marita og Andrè. Det viste seg at de hadde vært ganske bekymret for oss. De hadde nemlig anntatt at vi skulle komme mange dager tidligere, men siden vi hadde tatt noen ekstra stopp og som vanlig fått med oss en fest eller to, ble vi litt forsinket. Vi skulle vel ha ringt å sagt ifra, men slikt glemmer man jo. Vi møtte også igjen m/v June, og Sharon som vi møtte i Baddeck dukket opp. Drmed var vi en fin liten gjeng som kunne nyte utelivet i St. Johns.
    Her i St. Johns har vi også fått tilbake PCen, som har vært til reperasjon. Den var selvfølgelig endel forsinket, men nå har vi fått den og er klare til å sette kursen for Fogo, en liten øy lenger nord på Newfoundland, i morgen tidlig.  Marita har trumfet igjennom at vi skal seile klokken fire i morgen tidlig. 

26.06.07 Halifax, Nova Scotia, Canada
   Vi har kommet til Halifax, og nok en gang er det lenge siden siste oppdatering. Dette tar vi nok en gang selvkritikk for.
   Det er en måned siden vi forlot NY og seilte gjennom Hellsgate og kom ut i Long Island Bay. Vi seilte sammen med Hugo Grotius og seilte avslappende dagsetapper og ankret opp på nettene. Mandag 28.mai kom vi til Newport, her var det fristende med en lun marina plass, men den tanken forsvant fort da vi fikk vite at den billigste marinaen krevde kun 5 dollar per fot per natt. (5dollar x 34fot = Temmelig mange øl.) Etter at vi hadde ankret opp blant de andre som ikke var milioærer, ringte vi til tollvesenet i byen, vi fikk beskjed om å komme innom tollkontoret neste dag med pass og papirer. Da vi endelig fant tollkontoret og forklarte hva vi skulle, fikk vi vite at det er to byer som heter Newport i USA. Vi hadde snakket med tollere i Newport Oregon. Da denne misforståelsen var ryddet opp i, tok vi oss tid til å utforske byen i noen dager. Newport er en deilig liten by hvor sjøliv og seiling er en viktig del av kulturen. Vi brukte flittig sjømannskirken i byen som tilbød internett, dusj og vaskemaskiner. Torsdag 31. mai seilte vi videre mot Cape Cod kanalen, og ankeret utpå kvelden opp ved innløpet til kanalen. Det er mye strøm i kanalen, så det er viktig å treffe riktig på tidevannet. Noe vi med litt flaks gjorde, vi hadde til tider 10 knop. Ute igjen av kanalen satte vi kursen mot Gloucester. Vi ankom Gloucester, Massachusetts på kvelden 1. Juni. Her sleit vi litt med å finne ankringsplass eller marina, men ble hjulpet av en kar som kom over i en jolle og lånte oss to moringer som var venner av hans. Etter at båtene var trygt fortøyd i moringene gikk vi ut å spiste et bedre torske måltid. Neste morgen flyttet vi oss til en en liten marina og begynte å planlegge kryssingen over til Canada. Marita og Andrè skulle ikke seile over før Tidligst Tirsdagen da de ventet et nytt seil, men siden Einar skulle rekke et fly i Halifax 9. Juni, ville vi seile før det. Vi fikk imidlertid høre at det var ventet et lavtrykk med storm og tordenvær og ble rådet av lokale fiskere til ikke å gå ut før Tirsdagen. Vi hører gjerne på lokale fiskere og viste at Filmen "The Perfect Storm" var spilt inn her, så vi belaget oss på å vente. Bortsett fra at det faktisk kom et heidundrende vær, hadde vi fine dager i Gloucester, folk her er veldig vennlige og hjelpsomme. PÅ disse dagene fikk vi også gjort litt arbeid på båten, Einar kjøpte ny gitar og vi kjøpte oss radar.
   Tirsdag 5. Juni kom seilet til Hugo Grottius og vi fikk vår nye radar så vi satte kursen mot Nova Scotia i 5-6 tiden på ettermiddagen. Det blåste bra da vi la ut og vi holdt gode 7 knop, men vinden løyet utpå natten. Vi hadde litt dårlig tid siden Einar skulle rekke et fly, så det ble en del motorgåing på de 280 milene opp til Liverpool, Nova Scotia. Planen var i utgangspunktet å gå til Halifax, men siden vi var litt sendt ute og vi hadde hørt at tollvesenet i Canada kan være vanskelige, gikk vi den noe kortere ruten til Liverpool. Tidlig Torsdag morgen kunne vi se syd enden av Nova Scotia og det blåste opp igjen så vi heiste seil og regnet med å være i Liverpool utpå senkvelden. Ut på ettermiddagen ble det vindstille igjen, så ble det nok en gang ned med seil og på med motor. Men nå startet ikke motoren. Lei av motorproblemer tok vi motvillig til med feilsøking. Nok en gang sjekket vi alt det vi kan å sjekke, men fant ikke feilen. Start motoren gikk og gikk, men motoren ville ikke starte. Etter mange forsøk og overdreven lang kinning startet motoren omsider og vi kunne fortsette inn til Liverpool. Der ankom vi ca. klokken 01.00 og Hugo Grotius kom en halvtime senere. Vi la oss til på en kai som var merket med Public Landing, ringte tollvesenet, og var sjekket inn i Canada i løpet av tre minutter på telefonen, altså ikke så mye styr som vi hadde regnet med. I halv tre tiden kom vi oss i seng. Klokken fem ble vi vekket av en småamper mann på kaia. Han sa vi ikke kunne ligge her, og hvis vi var der når sjefen hans kom ville det bli månelyst. Public Landing var tydeligvis ikke public lenger, så vi krøp motvillig ut av soveposene og flyttet båtene over til Broklyn Marina som lå i nærheten. Broklyn Marina er drevet av frivillige, dørene står alltid åpne og du betaler det du føler for, et system som passer oss utmerket (og ja, vi betalte godt). Å komme til Canada er som å komme til en annen verden når man har vært i USandA en stund. Folk er veldig velkommende og tilbyr hjelp med alt fra skyss til lån av verktøy.
   Lørdag 9. Juni stakk Einar til Nice i bryllup. Resten av gjengen planla å ta rolige dagsetapper nord mot Halifax slik at Einar kunne mønstre på Vesla igjen der. Dårlig vær førte imidlertid til at både Vesla og Hugo Grotius ble liggende i Liverpool hele uken. Dermed ble Marita, Andrè og Torbjørn godt kjent med flere lokale, og var med på mang en fest og pokerlag. I tilegg fikk Torbjørn montert vår nye radar. Einar var tilbake etter en uke i Nice Lørdag 16. Juni og dagen etter tok vi nok en gang farvel med Marita og Andrè som hadde litt dårlig tid med å rekke et fly i St. Johns. Vi planla å reise på mandagen, men ble invitert med på pokerturnering, så vi reiste istedet Tirsdag kveld etter å ha finansiert en kveld på byen for en heldig pokervinner.
   Halifax ankom vi tidlig Onsdag 20. Juni. Vi la oss til ved en kommunal brygge midt i sentrum bak en norsk seilbåt; s\y Blaatur. Etter noen timers søvn møtte vi Tom og Morten, som i Blaatur har seilt jorden rundt og også er på vei hjem. På kvelden ble Tom, Morten og vi invitert med på baren Lower Deck av Eric, en lokal seiler. Det ble litt mat mange øl, live musikk og selvfølgelig en hel del seilbåtprat. Blant annet ble vi anbefalt av Eric å legge oss for anker ved Armdale Yact Club, det var gratis og vi kunne bruke fasilitetene på klubben. Derfor flyttet vi oss dit etter at baren stengte. Dagene her i Halifax har gått med til reparasjon av seil, vi tror vi har funnet feilen på motoren, vi prøver å fikse varmeovnen, kontaktet slektninger, møtt noen av mannskapet på Berserk, en del poker og festing med Morten og Tom, barbecue hjemme hos seilmakeren Erik som har norsk far, i går var vi med på onsdagsregatta, og ble vi intervjuet av CBC (Canadas NRK P1). I dag er planen og møte slektninger, muligens skaffe ny varmeovn og ikke minst få oppdatert denne siden.
   Vi regner med å seile fra Halifax på Mandag da det er canadisk nasjonaldag på søndag som vi gjerne vil få med oss.

24.05.07 New York
 
 I tolvtiden onsdag 2. mai heiste vi anker og la kursen nordover i Chesapeake Bay mot Baltimore. Vi var aldri i land i Norfolk, men fikk i hvert fall sett alle marine fartøyene som ligger der, blant annet seks hangarskip. Det var blå himmel og varmt da vi utpå ettermiddagen tøffet oppover Chasapeake Bay. Det var lite med vind, men det var derimot en hel liten nasjon av fluer. Derfor gikk ettermiddagen med til flue jakt med vår supre elektriske fluefanger.
   Senere gikk solen ned i et hav av mørke skyer over land i vest. Disse skyene bar med seg et vanvittig tordenvær og kom rett i mot oss. Plutselig blåste det kraftig opp, begynte å regne kattunger og vi var i det heftigste tordenværet så langt på turen. I over to timer hadde vi vekslende tett tåke, nordavindfra alle kanter, kraftig regn som ble avløst av hagl og ikke minst lynnedslag rundt båten. Det virket som om Tor prøvde å treffe mastetoppen som et spikerhode. Heldigvis bommet han. Utover natten og morgenen lettet været å vi motorseilte inn til Baltimore på ettermiddagen Torsdag 3. mai. 3. mai var Cecilie alias mormor alias farmor alias vesla's 80-årsdag gratulerer så mye med dagen, beklager at vi ikke var på festen, men vi feiret dagen i Baltimore.
   Vel inne i Baltimore Marin Park stakk vi på en Sushi bar og spiste og drakk oss litt for mette, så det ble senga etterpå. I Baltimore prøvde vi å kontakte Lynn Green, en venn av Einars foreldre. Hun bor i Baltimore og kunne ta oss med ut å vise oss byen, da vi ikke fikk tak i henne stakk vi ut og utforsket byen på egenhånd. Vi fikk med oss noen museum og en mengde barer. Mandagen var vi nesten klare til å seile videre da Lynn endelig ringte oss tilbake, hun ville gjerne møte oss. Dermed bestemte vi oss for å seile dagen etter i stedet og bli med henne ut og spiste crabcakes og gikk på piano bar etterpå. Det ble nok en hyggelig og fuktig aften.
   Tirsdag 8. mai ca klokken tolv la vi ut fra Baltimore. Vi hadde nå en ca to dagers tur opp til New York. Vi skulle gå helt opp i Chesapeake Bay, igjennom The Chesapeake- Delaware Canal til Delaware Bay, gå ned til Cape May, ut i Atlanteren og opp til New York. Dette burde være plankekjøring, men da vi skulle gå ut i Delaware Bay fra Chesapeake- Delaware Canal begynte en liten kjedereaksjon av problemer. I to- tre tiden på morningen kom det en vanvittig tett tåke og vi bestemte oss for å legge oss til en liten brygge inne i kanalen å vente på dagslys og forhåpentligvis litt klarere vær. I ni tiden lettet tåken og vi gjorde oss klare til å starte opp å seile videre. Men vi fikk ikke start på motoren. Vi sjekket alt mulig og kom tilslutt frem til at det var startmotoren som var gåen. Så da prøvde vi å sveive igang motoren manuelt, men det viste seg å være klin umulig. Enden på visa ble at vi måtte bli tauet inn til Delaware City og bestille ny startmotor der. Heldigvis kunne de skaffe en til dagen etter, den var dyr, men vi måtte ha en. Dagen etter fikk vi den nye startmotoren i ti tiden og etter litt mekking var alt i orden igjen. For å ta nytte av den kraftige strømmen ville vi vente med å seile videre nedover Delaware Bay til klokken atten. Dermed tilbrakte vi ettermiddagen med Lars og hans kone Nancy. Lars er en nordmann som har bodd i Delaware i mange år, han har en seilbåt som han pusser opp og vil seile til Norge. Lars og Nancy inviterte oss ut på et bedre kinamåltid etter at vi hadde sett hjemmet deres og ikke minst Lars' samling av alt mulig rart, særlig seilbåter som ligger på land og gamle seilfly. Vi fikk også en lang innføring i UFOer, noe Lars mente å ha sett et par ganger.
   Klokken 18 kom vi av gårde fra Delaware city. Vi hadde motvind men medstrøm så vi gjorde god fart nedover Delaware Bay. Etter hvert økte medstrømmen og motvinden noe som lagde relativt stor krapp sjø, og vi ble liggende å stampe i bølgene, noe som førte til at bauglanternen gikk dukken. Einar gikk frem for å fikse den, men klarte å miste den på sjøen så den gikk ordentlig dukken. Det var mye trafikk opp og ned Delaware Bay så det var litt upraktisk å ikke ha bauglanterne. Vi ble enige om å gå inn i Cape May morningen etter å kjøpe en ny.
   Litt senere løyet vinden og litt etter det igjen streiket motoren igjen, selvfølgelig akkurat når vi var i kollisjonskurs med et stort skip. Vi klarte akkurat å seile oss ut av fare, ut av skipsleia. Einar gikk ned å startet feilsøking på motoren, mens Torbjørn prøvde å holde oss utenfor fare. Etter å ha demontert og sjekket kjølevannsanlegget, olja, luftinnsuget og dieseltilførselen, alle de stedene vi med vår begrensede motorkjennskap viste at feilen kunne ligge, var feilen fortsatt der. Vi fikk start, men etter en liten stund falt turtallet og motoren stoppet igjen. Vi byttet dieselfilter og tok ut termostaten, men motoren startet, harket og døde. Mens Einar holdt på med dette, konstaterte Torbjørn at det kom en tåke snikende, og snart var Vesla innhyllet i tett tåke. Tett tåke, sterk strøm, ikke lanterne, ingen motor og ingen vind i nærheten av en travel skipslei, er en noe uheldig situasjon. Etter et par timer sjekking og fiksing av alt på motoren, begynte vi å tro at det var dieselpumpa som var gåen. Dette ville jo vært typisk siden vi nettopp hadde byttet startmotor. Vi viste fra Einars mekking i Trinidad, at dieselpumpa er noe man skal la fagfolk ta seg av. Vi prøvde å starte et par ganger til, og av en eller annen grunn valgte plutselig motoren å samarbeide. Og vi kunne tøffe oss inn til Cape May. I etter tid tror vi at feilen var dritt i dieselen som lå flere steder i tilførselen, og rett og slett ble renset ut av alle start forsøkene våre. Uansett; kjøper du diesel på Bahamas, så sjekk den nøye!
   I syv tiden på morningen gled vi igjennom Cape May kanalen. Vi ble møtt av en mengde fiskefartøy på vei ut på dagens arbeidsøkt. I Cape May Harbor gikk vi inn i første å beste marina for å få tak i en ny lanterne. Butikken på marinaen var ikke åpnet enda, men nattevakten sto på brygga og gjorde seg klar til å selge diesel. Nattevakten var en eldre mann av få ord. Han hadde kort grått hår, grå bart, sur munn og en gammel politijakke. Vi forklarte at vi ikke trengte diesel, men en ny bauglanterne. Om mulig ble munnen enda surere nå, men etter litt tanke virksomhet fant han frem nøkkelen til butikken og låste oss inn. Vi fant en billig lanterne og gikk ut igjen til båten. Nå fant vi ut at vi like gjerne kunne fylle opp med diesel når vi allikevel var der. Så vi sa fra at vi kunne ta litt diesel likevel, og begynte å sette våre røde dieselkanner på brygga. Da Einar skulle sette ned de siste dieselkannene, utbrøt mannen; "Gotta be yellow!"  Einar, litt overasket siden det eneste han hadde hørt mannen si tidligere var  "Diesel ?" med pumpeslangen i hånden idet vi la til, skjønte ikke hva mannen mente. Mannen oppfattet tydeligvis spørsmålstegnet i Einars ansikt for han gjentok "Gotta be yellow!" Samtalen som fulgte var:
  Einar:      "you mean the can's?"
  Mannen: "Gotta be yellow!"
  Einar:      "but you see th......."
  Mannen: "Gotta be yellow!"
  Einar:      "these are european dies....."
  Mannen: "Gotta be yellow!"
Det ble ikke noe diesel på oss her, så vi forlot marinaen og ankret opp ikke langt unna for å vente på at tåken skulle lette. Etter omtrent to timer gjorde den det. Vi lettet anker og satte kursen mot havet. I det vi hadde fått ankeret på dekk og fått god driv på "Vesla" kom tåka plutselig tilbake og vi hadde en sikt på 50 til 80 meter, men vi regnet med at den ville forsvinne igjen temmelig snart. Ganske riktig, etter bare noen timer var himmelen blå og alt i sin skjønneste orden.
Neste morgen nærmet vi oss New York. Med lett motstrøm og tett trafikk stampet vi oss mot Narrows bridge som markerer innløpet til denne litt over gjennomsnitt store byen. Vi fortsatte forbi Frihetsgudinnen og opp i Hudson River, hvor vi ble møtt av Andre' og Marita på "Hugo Grotius" Siden de allerede hadde utforsket deler av Manhattan tok de oss med på en god sushi restaurant ved Broadway. Det ble en tidlig kveld siden en ikke sover så veldig effektivt mens vi seiler. Neste dag reiste Marita og André for å besøke Maritas bror som bor i Washington, vi benyttet dagen til kles vask og å finne flybilletter til Salt Lake City for å besøke slekta der. Tirsdag 15.mai dro vi til JFK flyplassen utenfor New York og satte oss på flyet til Salt Lake, der landet vi rundt midnatt og ble hentet av lille Finn, og dro hjem til Finn og Wikky`s museums lignende hus. Neste dag fikk vi låne en bil slik at vi kunne se oss litt om i mormoner hovedstaden, Vi spiste lunch på Finn`s cafe og ble møtt an Heidi og Christian (våre tremenninger). Cathrine (også tremenning) hadde allerede lagt planer for oss den kvelden (vi er vel ikke så veldig vanskelige å be når øl er en del av programmet). 17. Mai reiste vi ut i ørkenen med Patrick (nok en tremenning), som viste oss dinosaur avtrykk og gammel indianer grafitti, vi slo leir i en del av ørkenen kalt San Raphael Svells hvor vi laget bål, grillet og koste oss til langt på natt. Neste morgen gikk vi ned til elv som renner gjennom ørkenen, det var omtrent en times spasertur og gav oss en god unnskyldning for å sitte i skyggen å drikke øl resten av dagen. Lørdag morgen pakket vi sammen telt og ryddet leiren før vi vendte nesa tilbake til Salt Lake. Tilbake i Salt Lake ble det litt mer festing med tremenningene og en tur opp i fjellene for å se på skianleggene. Vi må absolutt tilbake hit en vinter.
   Mandag 21. mai fløy vi tilbake til New York. Her møtte vi Notodden bymusikk som var på spillejobb. Vi fikk være med på sightseing og "Mama Mia" på Broadway. Takk til Notodden Bymusikk for at vi fikk være med på litt av morroa.
   Nå er planen å seile videre på lørdag.

01.05.07 Norfolk, Virginia
   Vi kom oss avgårde fra Beaufort klokken 11 i går etter å ha kjøpt noen kart over Intracoastal Waterway. Intracoastal Waterway er et kanalsystem som går fra Miami i Florida til Norfolk i Virginia. Vi valgte å gå i IcW fra Beaufort til Norfolk fordi det kan bli litt røff sjø rundt Cape Hatteras, men også fordi vi ville oppleve hvordan det var å seile på disse kanalsystemene. 
   Stort sett måtte vi gå for motor på kanalene, men vi kunne seile når vi krysset store elvutløp. Noen steder krysset kanalen store innsjøer med grunn mudderbunn hvor det var gravd ut en renne som er dyp nok å seile igjenom, disse rennene er godt merket med staker så det er lett å holde seg på dyptvann. Men vi fikk motorstopp utpå denne innsjøen og da tok det ikke lang tid før vi drev på grunn. Det viste seg at vi hadde fylt dårlig diesel på Bimini Islands og dieselfiltrene var fulle av dritt. Etter litt opprensning og bytting av filtre kom vi oss ut i renna igjen og kunne fortsette mot Norfolk. De siste timene før vi kom til Norfolk ble det mye venting på broer som bare åpner en gang i timen, og en sluse vi måtte igjennom. Klokken 20 tirsdag 1. mai ankom vi Norfolk, vi ankret opp utenfor en marina, ringte customs og sjekket inn, og gikk tidlig til sengs da vi ville seile mot baltimore tidlig dagen etter.

29.04.07 Beaufort, North Carolina
   Vi seilte fra Miami mandag 23.april ca. klokken tre på ettermiddagen. Vi hadde god vind og etter noen timer fikk vi hjelp av golfstrømmen. Det så ut til å bli en rask seilas. Utpå onsdagen stilnet imidlertid vinden og vi mistet den gode strømmen, så det ble en del motor seiling onsdag og torsdag. Torsdag kveld blåste det igjen opp til liten kuling som fulgte oss hele veien opp til Beaufort, hvor vi var fortøyd klokken ni på kvelden.
På turen fikk vi også besøk av en svale som fløy inn og overnattet nede i båten, den var tydeligvis sliten for den brydde seg lite om å ha oss rundt seg. Ellers røyk en tau på vindroret som ble provisorisk knytta sammen igjen, vi gidder jo ikke styre når vi har vindror, og konstaterte at motoren har begynt å fuske litt.
   Vel inne i Beaufort var det bare en ting som gjaldt; først en dusj, så en stor biff fulgt av mengder med godt drikke. Vi var rett å slett keene på å bli drita, og vi klarte det i en liten pub med bra pubmiljø og trubadur. På grunn av dette ble det gjort fint lite i går, bortsett fra å se film og bestille pizza. Det har i grunn ikke blitt gjort stort i dag heller, vi har sett litt på kart og rutevalg. I morgen tidlig seiler vi videre til Norfolk på Intracoastal Waterway. Men nå skal vi bort å ta noen øl for det har vi fortjent nå.

20.04.07 Miami Yacht Club, Miami, Florida
   Vesla ligger nå forankret utenfor Miami Yacht Club. Det har hun gjort siden morgenen den 9. april, da vi ankom Miami etter en 13 timer lang tur for motor fra Bimini Islands. Vi reiste fra Nassau den 7. og tok nok engang farvel med Hugo Grotius der. De seilte nordover fra Nassau for å komme seg et stykke oppover USA kysten litt raskere. Vi regner med å møte dem igjen et eller annet sted rundt New York. Midt på dagen den 8. var vi ved Bimini Island. Det var ikke vind og Kristine hadde hjemmelagde kjøttkaker klart, så vi gikk inn til Bimini og fylte diesel og spiste et bedre kjøttkakmåltid i ro og mak. Klokken tolv på natten satte vi kursen mot Miami og kom altså hit morgenen etter. Vi fikk sjekket inn i USA på et imigrasjonskontor. Dette var vi litt spendte på, for vi har hørt forskjellige historier om vanskelige Amerikanske statsansatte. Men det gikk faktisk veldig fort og greit. Han som tok seg av oss var faktisk veldig hyggelig, og interessert i Norge og seilturen og Holmenkollen som han trodde han hadde vært i en gang. Vi fikk også skryt for at vi hadde ordentlige visum i orden. Dagen etter fløy Arnfinn hjem, takk for besøket og husk å vær forsiktig med ferneten.
   Kristine skulle også fly hjem fra Miami, men ikke før 18. april. Siden både hun og vi gutta kunne tenke oss å besøke Disney Land i Orlando, fant vi ut at vi kunne bruke tiden hun hadde igjen i USA på en tur dit. Vi leide bil, booket hotell og kjørte oppover til Orlando. Det ble ikke Disney Land vi besøkte, men Universal parkene som alle sa at var gøyere for litt eldre barn som oss selv. Vi brukte to dager i Universal Island og Universal Studios, og kan alle tre skrive under på at det er gøy å være litt større barn i en stor gjennomført fornøyelsespark. Det er litt dyrt, men vi kan anbefale alle litt større barn som er i området å ta en tur innom disse parkene.
   Resten av dagene her i Miami har gått med til vanlige storby aktiviteter; bruke masse penger og drikke masse øl. Det med øl har vært et lite problem da det er 21 års grense for å drikke øl i dette landet og Kristine ikke er 21år enda. De er rare her borte.
   For to dager siden, altså den 18., reiste Kristine hjem. Dette har Vesla tatt litt tungt for nå er hun alene igjen med to delvis ustabile gutter uten en grepa jente som kan holde litt orden og ting på et stabilt nivå. Takk for nok et besøk, det er ikke bare Vesla som kommer til å savne å ha deg ombord.  Vindroret Calle likte også at du hjelp han med jobben oftere enn de andre guttene ombord gidder.
   Vi begynner å merke at det begynner å bli litt kaldere i været og innser at kroppene våre trenger å klimatisere seg litt før turen til Grønland. Men det er jo en stund til vi skal seile over dit enda. Vi seiler videre til North Carolina i morgen eller dagen etter, og derfra videre til New York. Vi håper å være i New York rundt midten av mai.
   En gang mellom midten av Juni og begynnelsen av Juli regner vi med at vi seiler over til Grønland. På denne etappen vet vi at det er flere som kunne tenke seg å være med på. Hvis noen er interessert i å bruke sommerferien på noe litt mer spennende enn en tur til Køben, så legg igjen en melding i gjesteboken.

06.04.07 Nassau, New Providence, Bahamas
   Det
er Langfredag, og vi ligger i Yacht Haven Marina i Nassau. Det har ikke blitt noe skigåing på oss, men vi har spist Kvikk Lunsj og appelsin og fått servert nybakte boller av Marita. Vi kom hit på Onsdag ettermiddag etter en deilig seilas fra Exuma i følge med "Hugo Grotius". De første seks timene seilte vi på østsiden av en rekke små øyer som strekker seg fra Exuma og opp til New Providence Island. Disse øyene skiller mellom et dypt atlanterhav på den ene siden og bahamas' største sandbanke på den andre siden. I to tiden på natten seilte vi gjennom en kanal over til vestsiden og seilte videre nordover på tre- fire meters dyp. Den ettermiddagen ankret vi opp ved Norman Cay, og hadde et bedre biffmåltid og en laaaaang ankerdram sammen med Marita og Andrè. Vi fikk oss noen timer på øyet, før vi klokken seks ( 06.00!!!) lettet anker og seilte videre mot Nassau. Fra Norman Cay til Nassau er det ca. 45nm  og fortsatt bare 3 til 4 meter dypt og sandbunn.
   Så ankom vi altså Nassau på Onsdag og fikk oss litt forings før vi satte igang en real påske vask av Vesla. I går hadde vi oss en tur inn til "Down Town" og så alle turist fellene der før vi fikk oss litt, eller ganske mye sushi. På kvelden ble vi sittende å diskutere videre seilerute med Marita og André. De har tenkt å seile et godt stykke nordover, mens vi seiler bortom Miami hvor Arnfinn og Kristine skal reise hjem fra.Men vi seiler jo så mye fortere enn "Hugo Grotius" at vi regner med å ta de ganske fort igjen. I morgen formiddag seiler vi mot Miami. Ha en fortsatt god påske.

 

02.04.07 Georgetown, Great Exuma Island, Bahamas
   Det er ikke lett å få tiden til å strekke til når man har en så travel hverdag som vi har for tiden. Derfor kommer disse oppdateringene ikke så ofte som vi skulle ønske eller har lovet, men nå skal vi bli flinkere.
  Det er ihvertfall 2. april (gratulerer med bursdagen Lisbeth), og vi ligger for anker utenfor Georgetown på Great Exuma Island. Her ligger også "Hugo Grotius" som vi ikke har sett siden Sint Maarten og den finske båten "Curosa" som vi møtte på Long Island. Vi har fortsatt med oss Kristine, og Arnfinn, broren til Torbjørn, har kommet på besøk. Men la oss starte der vi slapp sist:
   Vi var bare i Leverick Bay en natt fordi vi sleit litt med å få sjekket inn.  Vi fikk streng beskjed om å holde oss i båten og ikke tråkke i land. Men vi fikk sneket oss til en matbit og fikk vaska litt tøy, før vi morgenen etter dro videre til Spanish Town hvor imigrasjonskontoret ligger. Her fikk vi sjekket inn, handla litt og bestilt ny luke til båten, som blåste på sjøen i Leverick Bay. Luka, en treplate på 50cm * 30cm, tok halvannen dag å kutte til, så imens seilte vi ned til The Baths. Dette er en samling av svære kampsteiner med små strender imellom. En flott plass for snorkling.
   Etter å ha henta luka dagen etter, dro vi videre til Beef Island. En liten seilas på 5 sjømil. Vi ankret opp i Trellis Bay, rett ved øyas flyplass. Første kvelden dro vi i land og kikket litt. Her fant vi flere tøffe små barer langs stranden med "help your self" servering. Der var det satt ut flere iskasser med forskjellige typer øl hvor man gikk å forsynte seg selv. Så var det bare å finne en man kunne betale til når man var forsynt. Ellers var det flotte oppsett til fullmånefestene som de har. Masse lys, statuer og musikk. Andre kvelden dro vi på restaurant på en bitte liten øy midt i bukta. Øya var bare stor nok til en liten brygge og restauranten The Last Resort. Her ble vi servert dyrt mat og ble underholdt av "syngende hunder", en katt, et barnebarn og en gammel bestefar med munnspill og grove sjømannsviser på repertoaret. Ellers fikk Bjørnar kjøpt seg flybillett tilbake til Sint Maarten, og vi fikk se en kjempe svær Barrakuda når vi snorkla.
   Dagen etter, vi aner ikke hvilken dag det kan ha vært, seilte vi ned til Sopers Hole på syd spissen av Tortola. Her møtte vi igjen båtene "Hvorfor Ikke" og "Anna". Mens vi satt å drakk pils med Jarle, far på "Hvorfor Ikke" fikk vi invitasjon til bryllup. Gina på 5 år, yngste mann på "Hvorfor Ikke" og Ferdinand på 4 år, nest yngste på "Anna" hadde bestemt seg for å holde bryllup. De hadde funnet ut at det var jo like greit å gifte seg nå, som å vente til man blir eldre. Vi troppet opp med en bryllups gave med et høyt sukker innhold. Brudeparet dukket opp i brudekjole og finstas, og vi overvar en rørende seremoni med prest og det hele. Etterpå ble det servert lasagne, og det ble et hyggelig bryllup vi sent vil glemme.
   Dagen etter ("dagen etter" er en fin måte å starte et avsnitt på) leide vi bil. Vi kjørte Bjørnar opp til Beef Island hvor flyet hans gikk tilbake til Sint Maarten. Etter en tårevåt avskjed (til tross for å være en drittsekk er Bjørnar en kjernekar å ha ombord, takk for besøket Bjørnar og takk for alle de White Russian du serverte oss, du er alltid velkommen ombord igjen. ), tok vi andre oss en tur rundt på øya. Vi kom innom en Delfinpark, og fikk med oss et show, gikk en tur i øya nasjonalpark og ellers kjørte vi opp og ned på alle de veiene vi kom over. Tilbake i Sopers Hole fikk vi vite av noen nordmenn, og kvinner, på en leiebåt at "Seven" lå på Jost Van Dyke, så dagen etter (muligens samme dag, eller dagen etter der, men det husker vi ikke lenger) seilte vi opp dit i håp om å møte de. Vi overnatta første natta i en liten bukt Little Harbour. Her var ikke stort annet enn to restauranter og et par moringer. Men her fant vi også en type "help your self" ordning, bortsett fra at vi gikk  faktisk bak baren og lagde det vi selv ønsket. Vi fant "Seven" dagen etter da vi rundet neset og kom inn i Great Harbour. Torbjørn var inne å sjekket oss ut av BVI (British Virgin Islands) og etterpå tok vi morgen kaffen ombord i "Seven". Videre seilte vi ned til Cruz Bay på St. John og fikk sjekket inn i USVI (US Virgin Island). Da alle visumene var godkjent og papirmølla tok slutt dro vi avsted igjen mot St. Thomas. Halvveis på veien fikk vi følge med "Seven" som hadde tatt oss igjen. Vi seilte samla mot Charlotte Amalie, det endte selvsagt i en kappseilas hvor vi uten å skryte må nevne at gamle gode Vesla seiler mye fortere enn nye og moderne "Seven". I Charlotte Amalie hadde vi vårt første viktige, offisielle oppdrag. Vi skulle levere to kilo geitost fra Eva på Peterhead til søsteren Ellen som bor på St. Thomas.
   Den første kvelden dro for å få oss en matbit og en pils med Alex og Ingrid på "Seven". Etter en hyggelig og grei middag gikk vi på nærmeste bar og fikk oss noen pils til. Her traff vi på ett par av det nye mannskapet på "Berserk". De var tørste og vi var tørste så det endte med etterfest i "Berserk". Det er stort sett bare Kristine som husker noe fra den festen så det er det vi har å si om det.
   Av en eller annen grunn ble det ikke gjort stort mye dagen etter, men dagen etter der igjen gjorde vi vårt tapre forsøk på å levere geitosten. Etter litt misforståelser og venting på gal plass fant vi riktig sted og  Ellen møtte oss med "Heia Norge!". Hun bad oss med hjem for å hilse på mannen Vincent. Ellen og Vincent bor i og pusser opp et flott gammelt hus midt i byen. Vi ble hjertelig mottatt, og da vi overleverte geitosten ble vi om mulig enda hjerteligere mottatt. Både Ellen og Vincent er kunstnere, og vi fikk omvisning i atelieret og resten av huset som bærer preg av kreative sjeler. Etterpå ble vi servert både mat og drikke, og hadde en hyggelig kveld. Dagen etter tenkte vi egentlig å reise tidlig, men ble overtalt til å komme opp på frokost og en varm dusj, og det var det jo ingen som hadde noe imot. Så da vi alle var rene og pene igjen fikk vi en rundtur rundt på øya med Vincent og Ellen som guider. Litt ut på ettermiddagen var vi tilbake i Vesla, og hadde fått bunkret for noen dager. Vi takker Ellen og Vincent for gjestfriheten og håper vi sees igjen.
   Sammen med "Seven" satte vi kurs mot Den Dominikanske Republikk. Med svært lite vind, og lite diesel tok turen på 350 nm ganske nøyaktig tre døgn. Det mest spennende under turen var at vi så flere hvaler og kom utfor et kraftig tordenvær. Da vi ankom Ocaen World Marina, rett ved Puerto Plata, ble vi mottatt av Ingrid og Aleksander på kaia. De hadde nemlig mer diesel enn oss ombord å kunne motorseile i den svake vinden. Ocaen World Marina er antagelig den dyreste marinaen vi har ligget i. Til gjengjeld var den flunka ny, hadde eget casino, egen delfin/dyrepark, serviceminded personale og alltid en golfbil med sjåfør tilgjengelig på kaia. Pablo, havnesjefen, satte  tydeligvis pris på å få unge seilere på besøk. En kveld tok han oss med for å besøke faren i en liten by i fjellet. Dette var jo en fin anledning for oss til å se litt av landet. Selv om faren ikke snakka engelsk og ikke hadde planer om å få fem ukjente seilere på besøk, ble vi hjertelig mottatt. Pablo fungerte som tolk og samtalene gikk om det meste. Etter hvert fikk vi vite at faren hadde vært litt av en "stud", Pablo var usikker, men etter endel telling kom han frem til at han hadde minst 22 søsken, mens onkelen hans var sikker på at det var nærmere 30. De fleste hadde forskjellig mor. På vei tilbake til marinaen ville Pablo gjerne vise oss villaen til sjefen hvor han hadde et rom. Vi ble selvsagt med og endte opp i en en svær villa, hvor Pablo åpnet kjøleskapet og barskapet og sa "Help your self!" La oss bare si at dette endte i en god fest og en liten Barbecue.
Ellers gikk oppholdet i marinaen med til et besøk i Ocean World parken hvor vi fikk med oss blant annet delfinshow, sjøløveshow, masse flotte fugler og et par svære tigere. Vi brukte en dag i Puerto Plata sentrum med en rimelig ubrukelig "taxiguide", men vi fikk sett endel av byen og handla litt mat. Det vi egentlig trengte i byen var noen sjøkart, men etter at guiden hadde tatt oss med inn i tre forskjellige souvenirbutikker og vist oss tre forskjellige souvenirkart skjønte vi at det var like greit å drite i de kartene.
   Torsdag 22. mars tok vi farvel med "Seven" og seilte vi videre opp mot Clearence Town på østsiden av Long Island i Bahamas. (Og Einar husket selvfølgelig bursdagen til sin mor.) Denne etappen er ca. 330nm og begynte med god vind og så ut til å bli en fin seilas. Plutselig ble det imidlertid mye sterkere vind og ble en ganske slitsom seilas. Natt til Søndag var vinden sterk, bølgene høye og krappe og vi slitne. Da befant vi oss  midt mellom Crooked Island og Long Island. Vi ble enige om å gå inn til lesiden av Long Island for heller å sove ut natten å gå rundt på østsiden av øya i dagslys dagen etter. Etter at ankeret var sluppet noen timer senere tok det ikke lang tid før tre unge lovende sov som steiner i Vesla. I ti tiden dagen etter var vinden noe svakere, men bølgene like store og vi fikk stampet oss de 30 sjømilene rundt til Claerence Town.
   Vel inne i Claerence Town droppet vi anker, og dro for å få sjekket inn i Bahamas. Det skulle vise seg å være litt vanskeligere enn vi  hadde tenkt da imigrasjonskontoret lå på nordvest siden av øya, og Long Island er faktisk en veldig lang øy. Vi fikk ikke gjort noe før dagen etter, da fikk vi haik på lasteplanet til en pickup og dermed også sett endel av øya. Vel tilbake i havna traff vi mannskapet på Curosa, fem finner på vår alder, ute på ett års seiltur. "Hugo Grotius" og "Seven" hadde lenge fortalt oss masse om finnene. Om deres spesielle seilbåt (en hjemmelaget farkost bygget av gamle øltanker) og om den livlige gjengen ombord. Vi ble med engang invitert ombord på en kald øl. Både båten og mannskapet stod til de forventningene vi hadde satt oss, og det ble en hyggelig kveld. 
   Tirsdag 27. Mars var været fortsatt for kraftig til å seile, vi studerte flere værkart og regna på distanser og tid. Til slutt innså vi at vi lå rimelig værfast, og at det letteste var at Torbjørn tok et fly til Nassau onsdag morgen for å hente Arnfinn som skulle lande Torsdag. Resten av dagen brukte vi på å vaske og tørke alle klærne våre som hadde fått gjenomgå under seilasen.
Onsdag morgen dro Torbjørn avgårde til Nassau, og vi andre ble igjen i Vesla. "Curosa" reiste videre mot Exuma Island samme ettermiddag, de hadde hatt kontakt med "Hugo Grotius" så vi planla og møtes igjen om et par dager.
  Torbjørn var tilbake med Arnfinn Torsdag ettermiddag. Kjempe hyggelig med besøk og det endte med kalde øl og kortspill langt utover natta. Planen om å seile de 90 sjømilene opp til Georgetown ble derfor utsatt en dag. Men kvelden etter seilte vi mot Exuma med fullmåne fra klar himmel og god fart, og kom frem til innseilingen til George Town tre timer før soloppgang. I kartene vi har over innseilingen står det at man kun må seile inn i godt dagslys på grunn av alle revene og sandbankene som ligger å venter på nye offer. Kristine var trøtt  og tok avgjørelsen på at vi gikk inn selv om det var mørkt. Bortsett fra en grunnstøting lå vi en time senere og sov, trygt forankret. Når vi sto opp igjen litt ut på formiddagen fikk vi kontakt med "Hugo Grotius" på VHFen og fant ut at de og "Curosa" lå bare noen hundre meter bortenfor oss. Vi flyttet oss bort og tok ankerdrammen med selskap av Marita og Andrè. Litt senere på dagen ble det landskamp mellom Finland og Norge i sandvolleyball. Vi har dessverre ikke plass til å skrive noe om hvem som vant her. Det ble planlagt fest i "Curosa" på kvelden, men etter litt mat var alle så utslitt at det ble en tidlig kveld. I dag har vi fylt vann og handlet litt og seiler sammen med "Hugo Grotius" mot Nassau ved sol nedgang.   

03.03.07 Leverick Bay, Virgin Gorda, British Virgin Islands
   Vi ankom Leverick Bay ca. klokken 0800 idag etter en 15timers seilas fra Sint Maarten. Turen gi bra og raskt med ca. 15 knop vind rett bak fra.
   Etter at Elsa og Rune med venner reiste har vi fått besøk av Bjørnar Lund og Kristine har kommet på ny visitt. Bjørnar skal seile med oss i noen uker og Kristine reiser ikke hjem før i April. Vi måtte venta såpass lenge på Sint Maarten, da vi ventet på Torbjørns nye dykkekompressor. Tiden gikk med til strandturer, festing og sykdom som Bjørnar hadde vært så elskverdig og tatt med seg fra Norge. Men nå er vi alle friske og raske igjen og er klare for Jomfruøyene.
 

19.02.07 Lagoon Hideaway, Simsons Bay Lagoon, Sint Maarten.
   Det er mandag og vi har den siste uken ligget på brygga utenfor huset som Einars foreldre, Gunn Mari og Svein og Kåre og Ingrid har leid her på Sint Maarten. Det har vært en bra uke med svømmebasseng i hagen, aircondition, stort kjøkken med stort kjøleskap, leiebil, kabel tv, internett; stor luksus for oss, - men vi må gå en tid tilbake.
   Natt til Fredag 2. februar, klokken fire, gikk vi fra marinaen på Guadeloupe. Sammen med Hugo Grotius skulle vi gå i gjennom kanalen Salee, som går midt gjennom øya og er en kjempe snarvei. I kanalen er det to broer som bare åpner klokken 0500 og 0530. Problemet med Salee er at den er veldig grunn. På det grunneste strekket er maks dybden 180 cm og Vesla stikker 180 cm dypt. Dette førte til litt spenning på morgenkvisten, og det førte selvfølgelig også til at Vesla gikk på grunn. Før den første broen satt vi bom fast men Hugo Grotius kom oss til unnsetning, og etter litt kaving var Vesla fri igjen og vi kunne fortsette under broene og gjennom kanalen. På andre siden (nord siden) av øya la vi oss for anker i Baie Mahault, solen kom opp og vi gikk å la oss. Senere på dagen to vi en oppdagelses ferd opp i en elv, og Marita og André serverte pannekaker når vi kom tilbake.
   Lørdagen seilte vi opp til Montserrat og var ankret opp i Rendezvous Bay en stund før det mørknet. Vi var litt slitne så vi utsatte innsjekkingen til dagen etter. Dagen etter var det Søndag så det tok tid før det kom noen på tollkontoret, men etter noen timers venting fikk vi sjekket inn og alt var i orden. Vi stakk å spiste lunch og gjorde noen innkjøp, men stakk ganske tidlig tilbake til båtene hvor vi stilte istand bursdagsfest med pizza og sjokoladekake for André. Til tross for bursdags feiringen var vi relativt tidlig oppe dagen etter. Vi hyret en taxi sjåfør til å vise oss øya og vulkanen (som er veldig aktiv).
   Montserrat er en spennende øy som etter det store vulkanutbruddet fra vulkanen Soufriere i '97 ikke bare har lidd av vulkanens store herjinger, men også av sviktende turisme. Vi hadde en fin dag med vår sjåfør/guide som  tok oss stort sett over alt av den delen av øya som er åpen. Den sydlige halvdelen av øya er avstengt på grunn av vulkanen. Vanligvis kan man reise inn til Plymouth, den gamle hovedstaden som nå er dekket av lavastein med noen blokker og kirkespir som stikker opp her og der, men to uker før vi kom til øya hadde vulkanen forverret seg og sikkerhetssonen forstørret. Vi fikk likevel et godt overblikk fra en utsiktspost, hvor vi også så taket på berømte Air studio.
   Tirsdag 6.2.07, seilte vi fra Montserrat til St. Kitts (St. Christopher). Akkurat som vi hadde hatt fra Guadeloupe hadde vi også her en liten kappseilas med Hugo Grotius. Og akkurat som fra Guadeloupe seilte Vesla også her raskest. I St. Kitts la vi oss i marinaen i hovedstaden Basseterre, vi stakk ut å spiste og seilte raskt videre dagen etter da vi ikke fikk være der uten å betale 100$us for visum. Dermed seilte vi videre til de Nederlanske antiller, og var noen døgn på St. Eustatius og Saba. Her fikk vi dykket litt igjen og ellers nytt det bedagelige livet som folkene her lever. Disse små øyene er å anbefale.
   Søndag 11. februar ca. klokken 15.30 ankom vi Simpson Baai på Sint Maarten etter en fem timers seilas fra Saba. Rune, Elsa, Gunn Mari, Svein, Ingrid og Kåre landet i fem tiden og før det var mørkt lå vi på brygga tilhørende huset de har leid. Den siste uken har vi vært på bilturer rundt på øya, seilt rundt øya, spist masse bra mat, festet litt, slappet av (noe som vi har gjort lite av de siste to årene) og fikset litt på båten, bl.a. tatt en liten sjekk på motoren og byttet to motorfester med god hjelp av Svein.
 

01.02.07 La marina Bas du fort, Guadeloupe
   Ca. klokken 13.30, 25.januar, heiste vi seilene i Rodney Bay og satte kursen for Portsmouth som ligger  nordvest på Dominica. Denne etappen er ca. 100 sjømil. Bortsett fra noen timer med vindstille og så og si flatt vann utenfor Martinique, hadde vi god vind og holdt opp i mot 7 knop. Dette var en av de fineste seilasene vi har hatt på en stund og når vinden stilnet noen timer var det fint da òg for da fikk vi igjen besøk av familien delfin som viste frem sine triks i lyset fra månen. Morningen etter ankom vi Prince Rupert Bay og ankret opp utenfor den lille byen Portsmouth.
   Dominica er en litt unik øy i Karibien. I motsetning til nabo øyene er naturen på Dominica forblitt ganske urørt, 75% av øya er fortsatt dekket av tett regnskog og mer enn 25% av øya er fredet. Det er ikke lov å bygge store hotellkompleks og andre turistmagneter. Derfor er det stort sett
seilere og og en og annen øko- turist som kommer til øya. I Portsmouth kom vi ganske raskt i kontakt med Mr. Paul, eller "Shortfingers" som han ble kalt. Mr. Paul hadde tatt guide kurs og var offisiell guide (sa han i hvertfall), og ville gladlig ta oss med en tur i regnskogen. For å gjøre det billig for oss kunne han ta oss med uoffisielt, vi måtte bare ikke si til noen at han skulle ta oss med i regnskogen, for det ville føre til en klekkelig bot for han. Dagen etter møtte vi Mr. Paul i byen og startet vår oppdagelses ferd inn i regnskogen med å haike med en pickup. Etter et stykke hoppet vi av og vandret innover i regnskogen i halv annen time før vi kom til en liten foss som var målet for turen. Vi fikk oss en dukkert og vandret tilbake. Det er alltid spennende å vandre i tett regnskog, likevel var det mest spennende med denne turen historiene Mr. Paul fortalte om livet sitt om blant annet smugling på høyt plan og fengsels opphold med homosex.
   Dagen etter altså den 28. januar, seilte vi fra Dominica i halv tolv tiden. Nå gikk turen opp til den franske øya Guadeloupe og La Marina Bas Du Fort, hvor vi igjen skulle møte Marita og André som seiler s/y Hugo Grotius. Vi ankom marinaen litt før seks etter en seiltur med sol og bra vind. På brygga sto Marita og André og tok oss imot og planer for kvelden ble lagt; først et bedre måltid på en av de mange restaurantene rundt marinaen også en tur på casino. Vi skal ikke si stort om casino besøket vårt, men vi kan nevne at Hugo Grotius gikk ut i pluss og Vesla gikk ut i minus. Om det skyldes nederlaget på casino, eller rett og slett en influensa er usikkert, men dagen etter lå både Einar og Torbjørn rett ut med feber og det hele. Og slik ble vi liggende i to dager. Marita og André kom med pizza. Når vi endelig kom til oss selv igjen kom neste problem; tett dass. Vår flunka nye dass var tett, men etter en dag med demontering av det meste inne på toalettet og pirking av tett pakket dopapir og andre herligheter ut av septiktanken, funka den igjen. En real drittjobb.
   I går kom Marita og André over til oss med massevis av oster, vi spiste og drakk og fortsatte natten med pokerspilling. Og her må det selvsagt nevnes at Vesla kom ut av det i pluss denne gangen. I dag har vi gjort oss klare til å reise. I morgen må vi opp klokken fire for å komme oss igjennom en kanal som går mellom de to delene av Guadeloupe.

24.01.06 Rodney Bay, St. Lucia
   Det er lenge siden vi har kommet med noe særlig nytt i denne loggen vår, og det tar vi selvsagt selvkritikk for. Det har seg sånn at når man ikke har skrevet på en stund hoper tingene man gjerne vil få med seg opp og til slutt er det så mye at man ikke helt vet hvor man skal begynne. Slik er det nå. Sist dere hørte noe fra oss lå vi på Trinidad og ventet på å få båten på land så vi kunne få nytt bunnstoff på henne. I korte trekk er det som har skjedd etter det; vi får Vesla på land, nytt bunnstoff og på sjøen igjen, vi blir robbet, vi blir litt satt ut og reiser vekk fra hele sulamitten for en tid, vi kommer tilbake til Trinidad, seiler til Grenada og får besøk av Petter, seiler rolig opp til Union Island og får der besøk av Anette og Reidar, Feirer Jul og Nyttår på Bequia, får besøk av Kristine, seiler opp til St. Lucia og her befinner vi oss nå.
   Vi får Vesla på land.
    Altså i begynnelsen av August får vi Vesla på land på Peake Marina i Trinidad, og den morsomme jobben med å fjerne 20år med gammelt bunnstoff kan begynne. Christian får ansvaret med å stelle hjemme, det vil si lage lunch og middag til Einar og Torbjørn som skal fjerne maling. Vi prøvde litt forskjellige metoder for å fjerne malingen, blant annet noen sterke kjemikalier, men fant det enklest å pusse med grovt sandpapir på vinkelslipere. Det tok oss ca. to dager med iherdig pussing før vi var kommet ned til gelcoaten og kunne begynne å legge på nytt. Dette var jo litt tungt arbeid, men vi er jo ikke mer voksne enn at vi syntes det var gøyalt når vi ble blå og amerikanere kom bort å sa vi var galne som ikke brukte verneutstyr. Vi skjønte ikke helt det, vi hadde jo munnbind og dykkermasker på. Etter dette brukte vi noen dager på å få på noen lag med primer først også noen lag med nytt Seahawk bunnstoff.
   Mens vi lå på land fikk vi også montert nytt "baugspyd" med ruller til ankerene pluss litt annet forefallende arbeid. Vi lå på land i ca. to uker før vi ble heist ut på vannet igjen og kunne endelig føle vuggingen og ikke minst ha en kjølende bris som blåste avkjølende over båten. I Trinidad er det nemlig vanvittig varmt og en vanvittig høy luft fuktighet og på land lå vi i le for vinden så solen varmet opp båten som en ovn, en ovn med masse mygg i. Så det var deilig å komme utpå igjen. I tillegg ventet vi denne dagen besøk av vår etter hvert så gode venn Paul som vi hadde møtt i Pipa og som ville være med oss å seile oppover Orinoco.
   Robbing
   Vi hadde nå ligget i marina i mye lengre tid enn planlagt, så for å spare litt penger ankret vi opp ute i Chaguaramas Bay mellom alle de andre båtene som lå for anker. På kvelden stakk vi inn på Peake for å få oss en burger (de har god burger der), mens vi ventet på Paul. Paul var på backpacker tur rundt i syd-amerika og kom med fergen fra Venezuela. Han kom til Peake nærmere midnatt og gjenmøtet var hjertelig og det var selvsagt mye å fortelle. Nå hadde det seg sånn at Paul hadde møtt to unge tyske jenter på fergen. Disse hadde ikke enda noe sted å bo i Trinidad og hadde blitt sterkt fra rådet å reise inn til Port of spain midt på natten å lete etter et hostel. Derfor hadde Paul sagt at de sikkert kunne overnatte i båten vår denne natten. Og selvsagt kunne de få overnatte i båten, det blir litt trangt, men det er tryggere enn å begi seg i vei inn i Port of spain midt på natten. (kremt)
   Der satt vi da på Peake seks personer, noen kjente og noen ukjente, men alle muntre kanskje særlig Einar, Torbjørn og Paul. Etter noen øl stakk vi og alt pikkpakket til våre venner ut til båten hvor Christian og de tyske jentene la seg, mens vi tre gutta satt ute og drakk aquavit og fortalte skrøner. Ca. klokken halv tre kommer en liten jolle med tre lokale gutter over til båten vår og spør om de ikke kan få en sigarett og en dram. Vi befinner oss i mellom massevis av båter og føler oss fullstendig trygge så vi deler gjerne litt av godene våre med disse lokale guttene som vi regner med stikker igjen etter at de har fått en dram. Så de får tre sigaretter og hver sin dram ned i båten sin. Det som så skjer er at en av guttene hopper opp i båten vår og vifter med en pistol og beordrer oss til å sette oss. Det er litt vanskelig å forklare hva som skjer i kroppen når dette skjer, sannsynligvis er det noen organer som begynner å lage og å pumpe ut forskjellige stoffer som disse organene ikke så ofte lager og kroppen ikke er helt vant til å motta. Ihvertfall; the good feeling was gone!
   Nå har vi tre hissige gutter som har tatt kommandoen i båten. I starten vil de bare ha penger. Vi sier de skal få penger og vrenger lommene, men ber dem om ikke å gå ned i båten da det er små barn som sover der.  (Dette var jo selvfølgelig en liten løgn, men jeg tror det kanskje er den hviteste løgnen jeg noen gang har liret av meg. Dessuten var jo Christian bare 16) De er ikke fornøyd med pengene vi har og maser om at vi må ha en safe med minst 10000$US ombord, alle seilere har jo det. Så mens en av guttene, den eldste(kanskje 25år), passer på oss, stikker de to yngre (ca. 17-18år) ned i båten og begynner jakten på verdisakene våre. Nede i båten lå nå Christian og to unge tyske jenter å sov søtt og våknet av mørke ansikter med parafinlamper som romsterte i skap, sekker og kropper etter verdisaker. Vi som satt oppe prøvde å godsnakke med han som satt igjen der. Dette var det ingen nytte i og når vi prøvde å få med oss hva de guttene nede i båten tok for seg fikk vi bare et hardt slag i hode med en stor kniv. Etter hvert ble Paul beordret ned i båten for å finne sine verdisaker i sekken sin, Torbjørn fikk et putevar over hodet så han ikke skulle se noe og Einar som hadde sagt at han var kaptein ble slått i hode hver gang han avviste at vi hadde en safe med penger. Nå hadde de to nede i båten begynt å fylle bager med alt de kunne finne av verdisaker og lempet disse opp. De hadde også løftet ut dykkerkompressoren vår, en operasjon som ikke akkurat er gjort i en håndvending. Christian som lå i forpiggen måtte kle seg naken da en av gutta trodde han hadde verdisaker boxer'n, heldigvis tok de ikke den virkelige verdisaken. (he he litt humor må man jo ha oppi det hele). En annen ting som hendte som ikke er så humoristisk er at hun  ene tyske jenta som ikke turte å svare på om hun var jomfru fikk en, la oss bare si ufin beføling.
  Etter hvert ble Torbjørn beordret ned i båten for å finne verdisaker. Til slutt ble også Einar tatt ned i båten for en alvors prat med den eldste av guttene, han fikk en siste sjanse til å fortelle hvor safen var med en pistol i munnen. Heldigvis skjønte dusten som holdt pistolen at det nok ikke var noen safe her og sparte kulen. Uansett hadde de etter hvert fått med seg et realt bytte.
  Ca. to timer var ranerne ombord og holdt oss som gisler i egen båt. Det er en lite behagelig følelse som ikke unnes noen. Under hele seansen for det tanker gjennom hodene våre om hvordan vi kunne få fatt i pistolen, gripe en kniv å stikke, hoppe på sjøen og prøve å dra med en av ranerne og lignende. Kanskje heldigvis ble det ikke til at noen av oss prøvde noe, for disse gutta var høye på noe og i ettertid har vi kommet til at det nok ikke hadde kostet dem mye å gjøre noe katastrofalt.
   Det er ting og tang som vi ikke har fått med over, men hvis noen lurer var opplevelsen guffen.
   Etter at vi hørte at ranerne stakk var Torbjørn rask på kanal 16 på radioen og prøvde å få kontakt med kystvakten. Dette førte ikke i første omgang at vi fikk kontakt med dem, men vi vekket en del av båtene som lå rundt oss. Disse kom over å prøvde å hjelpe oss med det de kunne. Mest av alt husker vi her han, som vi dessverre ikke husker navnet på, som kom over med en flaske rom som gikk ned på høykant. Etter hvert fikk vi også kontakt med kystvakten som ikke var spesielt hjelpsomme og måtte stikke igjen ganske raskt. Jolla vår hadde ranerne ikke stjålet, men kuttet opp etter alle kunstens regler. Så den lå i vannet som en - ja som en gummijolle uten luft. Vi fikk hjelp med å komme oss inn til land og kunne sette igang med alt det som man må gjøre etter slike hendelser. Vi besøkte YSAT, en organisasjon som jobber for å hjelpe seilere i Chagauramas med det meste og de hjalp oss også, bra folk. De kjørte oss til politistasjonen hvor vi avla forklaring til en politimann som stort sett å fortalte vitser med en kollega mens han lånte oss ett øre og rablet ned det vi sa. Dagene etter gikk med til å prøve å få politiet til å komme å ta fingeravtrykk og andre ting som politiet burde gjøre for å fakke tyvene. De kom for å se båten og ta avtrykk tilslutt, men da hadde det gått så mange dager at fingeravtrykkene hadde forsvunnet. Fingeravtrykkseksperten sa også da han var ferdig at han visste han ikke ville finne noe så lenge etter. Juhu - det er så deilig å vite at politiet stiller opp og hjelper. Vi skjønte etter hvert at vi kunne se langt etter sakene våre og at disse gutta aldri ville bli tatt. Men vi hadde massevis av andre ting å tenke på. Vi måtte rydde båten som så ut som (unnskyld språkbruken) et helvete. Vi måtte skaffe nye kredittkort. Finne et sted å sove. Og så var det jo mange som ville snakke med oss. Det var plutselig mange som ville diskutere viktigheten av å ha våpen ombord, noe vi ikke helt tror på. Vi fikk etter hvert orden på båten og kredittkort ble bestilt fra Norge. Vi fikk flere tilbud om overnatting i forskjellige båter og et motelrom på Peake marina. Vi fikk lappet jolla og en bra amerikaner ga oss sin gamle påhengsmotor. I det hele tatt var andre seilere hjelpsomme og ga oss stort sett støtte.
   Nå hadde vi kommet til at vi ville ta en tid vekk fra båten, gi f. i Orinoco og heller gjøre noe annet en stund for så å komme tilbake og fortsette turen nordover. Og da vi hjemmefra fikk tilbud om flybilletter hjem takket vi ja. Sjefen på Powerboats marina sa vi kunne legge båten på land gratis i deres marina så vi gjorde det og dro hjem.
   Tilbake i Trinidad
   Det er ikke vits å si så mye om hva vi tok oss til hjemme. I korte trekk var det litt fest, litt jobbing og ellers spise god mat og slappe av. Også må vi få med at Torbjørn ble anholdt av politiet i Drammen. han var på vei til Oslo hvor han og Christian skulle på den amerikanske ambassaden og hente visumet til Christian og reise til Trinidad dagen etter. Men da de skulle gå på bussen i Drammen ble altså Torbjørn satt i håndjern fordi politiet trodde han hadde ranet en Rema butikk. Etter noe tid skjønte politiet at de hadde feil person og Torbjørn fikk gå. Og de rakk ambassaden.
   Torbjørn og Christian kom til Trinidad 18. Oktober og Einar kom dagen etter og vi satte igang med å få båten på sjøen igjen. Det var ikke så mye vi trengte å gjøre, men litt blir det jo. Vi fikk henne på sjøen etter en ukes tid. Så var det å fylle opp med mat og drikke og få installert ting og tang vi hadde fått og kjøpt slik at Vesla atter var klar for seiltur. Dette tok noe lengre tid enn det hadde trengt å gjøre og en kveld fikk Christian nok av Trinidad og bestemte seg for å reise hjem igjen. Synd for Vesla  og for han, men det er forståelig etter alt vi hadde opplevd på denne plassen. Så da var det bare Torbjørn og Einar og Vesla igjen. Dagene før avreise gikk med til å drikke espresso med Gary og drikke øl og jamme i båten til Sverre Erik. En litt morsom ting med Sverre Erik Henriksen, som seiler sin Vagabond Virgin, er at det etter hvert ble klart at han hadde gått sine år på barneskolen i samme klasse som Rune, faren til Einar.
   Vi fikk besøk av Petter på Grenada 18. november, så vi satt 16. som avreise dato. På 15. gikk vi runden til immigrations og customs for å sjekke ut av Trinidad. På immigrations fikk vi et uventet problem, vår venn Paul som hadde reist fra Trinidad noen dager etter at vi hadde reist hadde nemlig glemt å sjekke av båten før han hadde reist. Dermed måtte vi bevise at han hadde forlatt landet før vi kunne reise. Dette var lettere sagt enn gjort for Paul var i Brasil og vi hadde bare en e-post adresse til han og vi hadde ingen anelse om hvor ofte han sjekket den. Vi kom etter en tid i kontakt med George en annen kompis i Pipa og etter mye om og men fikk vi kontakt med Paul. dagen etter hadde han sent kopi av passet med stempel inn i Brasil med en dato etter at han var i Trinidad. Dette ble heldigvis godtatt for ellers måtte vi legge igjen penger nok til en flybillett for Paul til England. Mye styr! Vi fikk da altså ikke reist på den 15., men kom oss av gårde litt ut på dagen den 17. Vi seilte opp til Grenada på natten.  Denne turen er ca. 80 nm. og jeg husker ikke akkurat hvor lang tid vi brukte, men det er ikke så viktig, det som er viktig er at det var helt fantastisk å seile igjen og å legge Trinidad bak seg om ikke for alltid så i hvert fall for en lang stund. I tillegg tok vi igjen en mengde båter som seilte samme vei.
   Grenada med besøk av Petter
   Vi ankom Prickly Bay på sydsiden av Grenada tidlig om morgenen den 18. november. Vi var litt trøtte så vi la oss etter at vi hadde fått ut ankeret. Det skulle vise seg at vi skulle brukt litt lengre tid på den jobben, men det kommer vi tilbake til. I hvert fall la vi oss til å sove noen timer og stakk en tur inn til hovedstaden St. George's og så oss litt rundt før vi hentet Petter på flyplassen i seks tiden. Etter litt mat og noen pils kom vi oss ut i båten og planla og leie bil dagen etter.
   Og dagen etter - ja det er helt korrekt, vi leide bil. Først fikk vi en bil som man ikke kunne lukke vinduene på, noe som er litt upraktisk ettersom det kommer noen ganske kraftige regnskyll på disse breddegrader. Etter at vi hadde fått ny og litt bedre bil reiste vi avsted. Vi hadde leiet bilen for to dager og ville få med oss det meste av det vi kunne se på Grenada.  Først kjørte vi til Westerhall Estate Rom desstelleri. Her fikk vi omvisning og smaksprøver og vi følte oss ganske hjemme der vi vandret mellom sukkerroe presser og brenneapparater. Etter omvisningen og innkjøp av mer smaksprøver kjørte vi videre, vi ville se en liten vei som gikk over fjellene midt på øya. Vi kjørte nordover på vestsiden av øya og prøvde å finne denne veien som het Clozier road, og skulle være veldig fin (ikke veimessig, men utsiktsmessig) og kreve en en god jeep. I Gouyave fylte Torbjørn og Einar bensin mens Petter kom i snakk med en drita full haifisker som tuslet rundt med fangsten i nevene. I denne byen skulle avkjørselen til vår fjellvei være, men vi fant den ikke og plutselig var vi i neste by, Victoria. Har var det en annen avkjørsel som førte opp i fjellene, så vi tok den og regnet med at vi ville havne på Clozier road etter hvert. Veien ble mindre, brattere og mer steinete jo lenger oppover vi kom, og det var en mengde kryss som ikke sto på noen kart. Dermed valgte vi hele tiden den bratteste, mest steinete og mest gjengrodde veien vi kunne finne. Dette førte til at vi ikke kom ut på Clozier road, men havnet på noen godt gjengrodde veier som førte opp til plantasjer langt oppe i fjellene. Det var gøy å se hva jeepen klarte der vi kjørte oppover og noen ganger ikke kunne se gjennom bushen foran oss. På toppen kom vi ut på en liten slette med bananpalmer, her snakket vi med en kar som høstet bananer og grapefrukt. Han var begeistret for at det var turister som hadde tatt turen opp hit og ga oss frukt og sa vi måtte være litt forsiktige på veien ned på andre siden, den var nemlig ganske dårlig. Vi kom oss ned og valgte de verste veiene vi kunne finne etter dette. Vi havnet på noen blindveier, men hadde det vanvittig moro. Alle som reiser til Grenada; lei bil og kjør i fjellene.
  Dagen etter kjørte vi mer i fjellene, vi stoppet og badet under et fossefall og besøkte en sjokoladefabrikk på nord siden av øya. The Grenada Chocolate Company ligger i et lite hus ved Belmont Estate og sysselsetter noen rastafari karer som er stolt av den organiske sjokoladen sin, og det har de god grunn til for sjokoladen var god den.
   Det nærmet seg etter hvert kveld og vi satte kursen sydover igjen på vestsiden av øya. På veien sto vi en times tid i kø på grunn av veiarbeid. Mens vi sto der begynte det å blåse kraftig og en liten tanke poppet opp i hodet; er båten godt nok ankret? Vi diskuterte dette litt og kom til at alt var sikkert i orden. Det var uansett lite vi kunne gjøre med det nå. Tilbake på marinaen hvor jolla vår lå huket en huket en dame tak i oss og lurte på om det var vi som var på "Velta or Vesla or something". Det var jo oss det og vi skjønte at vi hadde dregget. Heldigvis hadde en av nabo båtene sett dette og slippet ut mer ankerkjetting slik at det fikk feste igjen. Vi flyttet båten frem til hvor vi hadde ligget igjen og sjekket litt nøyere at vi satt denne gangen. Dagen etter ga vi en flaske rom til de som hadde hjulpet oss.
   Ellers fikk vi med oss litt av utelivet rundt Prickly Bay, blant annet Bananas Sports Bar hvor vi hadde hørt at det skulle være masse legestudiner fra et universitet like ved, men de uteble dessverre, de hadde vist eksamenstid. Strebere! Det må også nevnes at vi kjøpte vindgenerator (eller vifte som Einar liker å kalle det) på Grenada. Et impulskjøp, men vi fikk den billig pga. en liten skade.
   Vi satte seil mot Carriacou, Petter var litt smånervøs ettersom det på kartet var avmerket en undersjøisk vulkan mellom Grenada og Carriacou. Denne er det jo bare å holde "litt" god avstand til. Vi ankom Hillsborough Bay på vestsiden av denne lille sjarmerende øyen ganske sent, så vi ankret opp, litt grundigere denne gangen, og fikk oss noen timer med dyp søvn. Dagen etter rodde vi inn til land på jakt etter frokost/lunch, dette fant vi på Callaloo By The Sea, en liten restaurant på stranden. Vi bestilte deres berømte Callaoo suppe, Callaoo er en grønnsak som minner om spinat og det blir faktisk god suppe av det. Etter maten rodde vi ut til båten igjen, på veien brakk en av årene så vi ble nøtt å padle, men vi kom oss ut tilslutt. Vi lettet anker og seilte ned mot Tyrrel Bay på sydsiden av øya. På veien seilte vi innom Sandy island. Sandy island er en liten sand banke omgitt av koraler, det vil si, den var en perle nesten uten sidestykke, men det var før orkanen Ivan bestemte seg for å besøke øya. Nå er de fleste korallene døde, og de få palmene som er tydelige på alle postkort er blitt erstattet av noen små utplasserte palme skudd. Vi snorklet litt rundt i de døde korallene, det var faktisk en del fisk der likevel. Etter en stund gikk vi videre til Tyrrel Bay, som er der de fleste seilerne på Carriacou oppholder seg. Her fikk vi hjelp av Dominique, (som er en sveiser med eget verksted ombord på en blå trimaran som ligger på en moring blant de andre båtene) til å få montert vår nyanskaffede Air-x vindgenerator. Dominique gjorde et godt stykke arbeid, raskt og mye billigere enn sveiseren på Grenada. I tillegg var han en morsom kar. Petter hoppet på et fly tilbake til Grenada for å komme seg hjem og tilake til hverdagen.
   I Tyrrel Bay traff vi en annen norsk båt, "Misty" som ble seilt av Nils Tarberg som er far til tamilsamen i Berserk. Vi diskuterte det meste over noen øl og han lånte også villig vekk verktøy. Misty hadde også hatt et ublidt møte med Ivan, og trengte en kjærlig hånd eller fjorten.
   Vi stakk av og til inn til Hillsborough for å handle og ta noen øl på Snaggs. Snaggs var en liten bar\restaurant helt nede på stranden som ble drevet av Mr. Snagg og hans svenske kone Jenny, hyggelige og hjelpsomme folk. De hadde noen gode fester med live musikk.
   Nå hadde vi vært på Carriacou i noe over en uke og fant at det var på tide å seile videre. Vi ventet jo besøk av Anette og Reidar på Union Island.
   Union Island , Tobago Cays og Bequia. Besøk av Anette og Reidar, og senere Kristine.
   Vi sjekket ut av Hillsborough, Grenada  12. desember og seilte til Union dagen etter. Dette er en liten svipptur på 7,5 nm. Vi ankret opp utenfor en liten by som heter Clifton og tok oss en tur inn i byen. Clifton er en liten koselig by med en mengde små lokale barer, små grønnsaks boder, noen litt finere restauranter og en liten fransk butikk m har et relativt godt utvalg av frossent kjøtt og  ferske franske oster og pålagg.  Dette var kjærkomment og vi hamstret litt av hvert av det de hadde å by på. Etter et par dager i Clifton tok vi en dagstur ned til Petit Martinique som ligger på nordøst siden av Carriacou. Vi hadde hørt at dette var en liten smugler øy med billig diesel og øl, så vi fylte båten med diesel og øl og seilte opp til Union igjen. Det var nå tre dager til Anette og Reidar skulle komme til Union. De tre dagene tilbrakte vi på Tobago Cays som bare ligger 4,5 nm nordøst for Union Island. Tobago Cays er tre små ubebodde øyer som ligger innenfor et stort rev som strekker seg ca 3,5 km. vannet her er superklart og det er et spannende dyreliv. Rett under båten snorklet vi med store skillpadder og rokker og på korallrevene var det et yrende liv. Det var nesten som å svømme inn i "Finding Nemo".
  18. desember var vi tilbake i Union og tok i mot våre venner. Vi la båten på Anchorage Yacht Club over natten for å få toppladet batteriene og seilte med våre gjester opp igjen til Tobago Cays dagen etter. Etter et par dager til på Tobago Cays seilte vi opp til Bequia hvor vi skulle feire jul. De 27 sjømilene opp til Bequia gikk bra bortsett for at Reidar ble litt sjøsyk, men det må man jo regne med når man takker pent nei til sjøsykepiller.
   På Bequia ble vi liggende til over nyttår. Vi lå ankret opp i Admiralty Bay like utenfor byen Port Elizabeth. Det kom etter hvert mange norske båter som også skulle feire julen på Bequia. Det har seg nemlig sånn at en dame som heter Mariann hvert år inviterer seilere på gløgg og pepperkaker på dagen på julaften. Sammen med godt over hundre andre seilere tok også vi turen opp til Marianns lille hus som ligger et stykke opp i fjellsiden og har utsikt over alle båtene som ligger ankret i Admiralty Bay. Dette var veldig hyggelig og det var første gang på vår tur vi hadde møtt så mange andre norske seilere. De vi hadde møtt før dette kan jo telles på en hånd. På kvelden var det stelt i stand en strandfest for de som måtte ønske, og stort sett alle de norskebåtene og en del andre dukket opp. Her ble det servert grillmat og man hadde med seg øl og aquavit. Det ble en fuktig og hyggelig aften med allsang og det som ellers hører med på en slik fest. Vi ble kjent med mange nye bra folk som mange skulle seile hjem over Grønland akkurat som oss. Ut på kvelden kom det en norsk styrmann fra et cruiseskip som lå ute i bayen med en liten julehilsen; to kasser vin og to kasser øl. Noe som selvfølgelig ble satt stor pris på. Det tynnet seg ut med folk etter hvert, småbarns familiene dro tilbake til båtene og noen dro inn til byen. I hvert fall satt Einar og en Arendals kar som heter Finn igjen med en kasse vin og en kasse øl. Når øl kassen nærmet seg slutten var tiden inne for å komme seg i seng og diskusjonen om hva vi skulle gjøre med resten av drikkevarene var i gang. Vi ble enige om å grave ned skatten og komme tilbake en annen gang å grave den opp sammen. Så to dager senere skrittet noen unge lovende norske gutter nøysomt opp fem skritt i riktig retning fra en spesiell palme og begynte å grave. Stranden var jo nå full av barnefamilier som nøyt solen og strand livet og så rart på disse guttene som begynte å grave iherdig i sanden. Det kom en del smil når vi begynte å dra opp flaske etter flaske av skatten vår. Den kvelden inviterte vi Menja, Hugo Grotius, Seven og Valkyrien (dette er de andre båtene som hadde mannskap på vår alder og som hadde vært på festen på julaften) på en liten etterfest på stranden. Det ble jubel når det ble klart at det var vin igjen, for det var ingen som helt hadde skjønt hvor det ble av alle drikkevarene.
   3.juledag kom Kristine til St. Vincent og Einar stakk opp og hentet henne der. Anette og Reidar leide seg en liten hytte på øyen. Vi hadde gode dager og på Nyttårsaften ble det ny strandfest. 3. nyttårsdag dro Kristine, Torbjørn og Einar opp til hytta til Anette og Reidar hvor vi spiste pinnekjøtt som Anette og Reidar hadde smuglet med fra Norge, så fikk vi smake det denne julen også. 4. januar seilte vi ned igjen til Tobago Cays, så også Kristine kunne få oppleve denne deilige plassen. Også mange av de andre norke båtene lå her noen dager så det ble hyggelige gjensyn og noen fine fester. Den siste kvelden spøkte vi med Menja om vi ikke skulle lege båtene våre ved siden av hverandre og det endte med at Menja, Vesla og Valkyrien den natten lå ved siden av hverandre og festet litt i hver båt. Vi var ni personer i de tre båtene og det ble spesielt gøyalt når Øystein og Vidar på Valkyrien inviterte alle over i sin 22fot store båt. Vekten av oss alle førte til at det begynte å piple vann opp gjennom dreneringen i cockpiten og når det ble slengt på litt zalo ble det et bra skumparty.
  Dagen etter seilte vi ned til Union Island, hvor vi sa farvel til Anette og Reidar som reiste til Barbados og senere hjem til Norge. Vi sa også farvel til Valkyrien som er på vei rundt jorden. Vi som var igjen på Vesla, Kristine, Einar og Torbjørn seilte tilbake til Bequia hvor vi skulle hente en propell til påhengsmotoren og sjekke ut av St. Vincent og Grenadinene. Vi seilte fra Bequia på kvelden Fredag 12. januar og satte kursen for Rodney Bay. Dette er en distanse på ca. 70 sjømil, så vi regnet med å være i Rodney Bay på formiddagen dagen etter. Det skulle ikke gå helt sånn, for vinden blåste litt i feil retning. Derfor bestemte vi oss for å kjøre litt motor på natten, for å komme oss litt nærmere land. Torbjørn lå og sov og Kristine skulle gå ned å legge seg da hun påpekte at det var noe feil; det var en rar lyd fra motoren. Og ganske riktig det var noe feil, reima til kjølevanns pumpa hadde nemlig røket og motoren fikk ikke kjøling. Vi hadde dessverre ikke en ekstra, så da var det bare å krysse seg oppover og ta tiden til hjelp. Ved middags tid på lørdagen lå vi ca. 30 nm nord vest for Rodney Bay. Vi var nå så høyt at vi håpet å klare å holde en kurs rett på Rodney Bay. Vi klarte det nesten og i seks tiden lå vi utenfor Castries, hovedstaden på St. Lucia som ligger noen mil sør for Rodney Bay. Det begynte å mørkne og vi begynte å fundere på hvordan vi skulle komme oss inn til Rodney Bay marina. Her må man nemlig gjennom en ganske trang kanal for å komme inn til marinaen. Torbjørn kalte opp kystvakten og fikk avtalt at de kunne taue oss. De kom og tauet oss greit inn den lille biten til Rodney Bay, men kunne ikke taue oss gjennom kanalen fordi de også hadde noen problemer med motoren. Dermed slapp de oss utenfor kanalen og vi ankret opp der. Nå har det seg sånn at vi kunne godt ha ligget for anker her til dagen etter og fått noen til å taue oss inn dagen etter, men etter episoder vi har opplevd har vi blitt litt - man kan vel si paranoide eller kanskje pysete. I hvert fall hadde vi hørt om en båt som noe tidligere hadde blitt overfalt akkurat her og vi ville helst inn til den trygge innsiden. Vi satte alle de små grå i sving og sammen klarte vi å lage en ny reim av strømpebuksa til Kristine og litt tape. Motoren startet og reima vår funket så vi kom oss inn. Etter at båten var trygt ankret på innsiden stakk vi på en dyr, men bra  restaurant og fikk oss et herre måltid før vi stakk til køys. Dagen etter flyttet vi Vesla inn i marinaen og slappet stort sett av.
   Kristine reiste hjem på mandag 15. januar, og vi var igjen to håpefulle gutter på Vesla. Den siste uken har gått med til å skaffe ny reim, eller reimer, bytte diverse filter, installere ny dass, spise fårikål hos Marita og Andrè på Hugo Grotius (tusen takk), spille monopol og poker med Marita og Andrè i Vesla og ikke minst oppdatere denne hjemmesiden. Og den nærmer seg veldig 'up to date' nå, og det er jeg glad for. Nå er klokken halv ett på natten og i morgen er planen å seile videre, enten til Martinique eller Dominica. Det var alt for nå, takk for at du tok deg tid til å lese om noen av våre opplevelser den siste tiden.
 

01.12.06 Tyrrel Bay, Carriacou, Grenada
  Vi er endelig kommet i gang med vårt lille 2 års avbrekk fra jobb og mas. Det er en stund siden vi har oppdatert siden vår nå, og det har sine grunner. Eller sin grunn, for det er egentlig bare en grunn og det er at vi var så heldige å få oppleve pirater. Man skulle jo tro at pirater er noe som hører fortiden og mer eller mindre underholdende Hollywood filmer til, men vi har nå erfart annerledes og kan bekrefte at de lever i beste velgående. Og etter alt de fikk med seg av saltmat og søtmat og penger og gull fra vår båt har de gode dager. Men vi er tilbake i båten. Vi befinner oss for øyeblikket i Tyrrel Bay på Carriacou og har igjen fatt mot og er på utkikk etter opplevelser, fest og moro . . . . . . . og piker vin og sang . . . . . . . . . . og det perfekte paradis . . . . . . . . og . . . . . . . . .
 

31.07.06 Peake Marina
  Vi ligger fortsatt på Peake Marina. Forhåpentlig vis får vi Vesla på land på fredag.
 

28.07.06 Peake Marina, Chaguaramas Bay, Trinidad
 
Vi seilte fra Tobago ca. klokken 1300, Onsdag 26. Juli. Siden det var mer eller mindre vindstille, bestemte vi oss for å dure igang motoren og komme oss til Trinidad. Det var endel arbeid som gjensto på Vesla, pluss at vi hadde noen pakker liggende i tollen som de maste om at vi måtte hente. Motoren funket fint og vi la sjømilene raskt bak oss. Vi stusset litt over at den drakk litt mer diesel enn vanlig, men tenkte ikke mer over det. Ikke før Torbjørn måtte inn i motorrommet og sjekke dynamoen oppdaget vi at vi hadde en stor diesellekkasje, det sprutet ut diesel. Vi fikk stanset motoren og heist seil for å utnytte den lille vinden som var. Etterhvert fant vi også ut hvorfor det lakk diesel og rettet feilen, men vi hadde 30 liter diesel under dørken og veldig lite igjen på tanken og 15 sjømil til havn. Med litt regning fant vi ut at vi sansynligvis hadde nok diesel til å komme oss til Chaguaramas Bay, så med en diesel stank og en liten innsjø av diesel nede i båten tøffet vi oss inn til Chaguaramas Bay og slapp anker klokken 0300. I går la vi oss inn på Peake Marina og fikk begynt på opprensingen etter diesellekasjen. Torbjørn var og hentet våre nye AMG batterier på 400 Ah som vi har koblet på idag.
 

25.0706 Store Bay, Tobago
 
ligger vi igjen i Store Bay igjen, Simen og Calle reiste igår natt og vi sitter tre unge håpefulle menn igjen på Vesla. Den siste uken har vi vært fem norske gutter ombord, som har tatt livet med ganske stor ro og opplevd litt sydhavsidyll. Etter innsjekken i Scarborough kom vi til Store Bay på Mandag ettermiddag. Calle som hadde reist fra Scarsborough med taxi møtte oss på standen da vi svømte i land. Han hadde kommet i snakk med en guide som prøvde å overbevise oss om at vi burde få med oss en av hans superdupre guidede turer rundt på øya en dag. Etter  litt frem og tilbake over en øl, ble vi enige om at det kunne være greit å se den delen av øya som vi ikke fikk opplevd fra båt med en guide. Morgenen etter ble vi plukket opp klokken åtte av guiden som snakket litt svensk og hadde vært i bryllyp i Holmenkollenkapell. Turen kostet 70 USD pr. pers og inneholdt en tur i regnskogen, garanti om å se fargesprakende papegøyer og andre fugler, bading i kulpene under fine små fossefall og en del andre ting, et måltid og selvfølgelig en kjøler med forfriskninger bak i bilen. Bortsett fra at forfriskningene ikke varte så lenge og at vi følte at vi ikke helt hadde fått valutta for pengene og at vi ikke fikk sett Caimans, små alligatorer, hadde vi en bra dag. Høyde punktet var kanskje nedkjølingen i kulpene under fossefallene. Ellers så vi en slange i regnskogen, endel fargerike fugler, blandt annet papegøyer, masse fargerike planter, vi plukket mango og avocado, Torbjørn og Calle spiste Cashew nøtter rett fra treet (noe som er giftig og førte til en del klaging fra forsetet inntil vi fikk tak i iskrem som lindret smertene) og Simen fikk sukkerroer som han fikk dilla på og gikk å gnaget på dagene etter. Christian syntes måltidet vi fikk på "Jemma's" var dagens høydepunkt og verdt alle pengene. Jemma's er en restaurant som er bygget som en åpen stor trehytte rundt et gammelt mandeltre og serverte Stekt Kingfish med brødfruktgrateng og masse tilbehør.
  Dagen etter ville vi ut å oppleve ting på egenhånd og seilte litt ut på formiddagen til Englishman's Bay. Englishman's Bay er en liten idyllisk bukt som er harvet ut av den bratte og skogkledde nordvest siden av Tobago. Innerst i bukten ligger en gylden strand med en liten kafe inne imellom palmene  som selger suvenirer av ymse slag, kreolsk kylling og kaldt øl. Utover langs sidene i bukten er det korallrev som er perfekte å snorkle på og lengre ute ar det masse gode dykkeplasser. Da vi slapp anker i Englishman's Bay hadde det allerede begynt å skumre så vi rakk bare en snartur med snorkelen før mørket la seg stille over bukten. Den kvelden viste Christian hva han klarer å trylle fram av litt spaghetti og noen hermetikkbokser, og vi satt å spiste i lyset fra parafinlamper og nøt stillheten som bare ble brutt av bølgene som skylte opp på stranden og et og annet jungelskrik. 
  Morningen etter hoppet vi på havet med snorkel og maske hele gjengen. Vi snorklet hit og dit og utforsket revene og fikk snart selskap av endel turister som utover dagen inntok stranden for å slikke sol og snorkle. Torbjørn og Einar fikk frem dykkeutstyret og viste hvordan man best tar oppvasken i en båt - på havets bunn! Simen og Christian fikk seg også en liten innføring i dykking fra Vesla's eget dykkesenters dykkeinstruktør; Torbjørn. Mens Calle, Simen og Torbjørn spiste lunch på kafeen tok Christian og Einar bena fatt og spaserte nordover til Parlatuvier Bay hvor det ligger en liten fiskerlandsby. Det de ikke tenkte på var at de kanskje ikke tok kredittkort  i denne lille landsbyen, og det gjorde de ikke heller. Så etter 4-5 kilometer med bratte oppover- og nedoverbakker i 40graders varme, kunne de bare se langt etter det gode fiskemåltidet de hadde sett fram til. Heldigvis fant de en kar som ville kjøre dem tilbake for en billig penge. Det ble kreolskkylling i Englishman's Bay på dem også. På ettermiddagen fylte vi dykkerfaskene og Torbjørn og Einar tok et dykk lengst ute i bukten. Vi var på jakt etter languster til middag. Vi så to languster, men klarte ikke å fange dem. Likevel var det vanvittig kult dykk i en undervanns kløft hvertfall 16 meter dyp og med sterke strømninger.
  Fredag besluttet vi å seile sørover til Castara Bay, men fortsatte til Great Courland Bay siden vinden, været og strømmen ga oss en deilig seilas. I Great Courland Bay ligger Turtle Baech hvor man på kvelden kan se skilpadder som kommer opp på stranden og legger egg. I Plymouth, byen som ligger i Great Courland Bay, fikk vi oss et godt kreolsk måltid på restauranten TJ's og havnet etterhvert i utebaren på et hotell litt lenger bort på Turtle Beach. Mens vi sitter i baren og spiller kort kommer Calle i snakk med en mann som de satt med på flyet. Etter at han er gått kommer det noen lure glis på Simen og Christian, det viser seg at han er faren til en søt jente fra Østerriket som sammen med beste venninen er på ferie med foreldrene og at Simen og Christian pønsket på hvordan de skulle komme i snakk med jentene helt siden de så dem på flyplassen i Amsterdam. Det ble til at vi spiste middag på hotellet den kvelden, en dyr og dårlig buffet, og med litt hjelp av sjarmøren Calle kom guttene i snakk med Julia og Caroline etter middagen. Simen og Christian tok med Julia og Caroline på en spasertur på stranden og vi litt eldre satt og gjorde sånn litt eldre gutter gjør i baren på hotell i syden.
  Dagen etter tilbrakte vi etter guttenes ønske på Turtle Beach. Og på kvelden spiste Simen og Christian igjen middag på hotellet, denne gangen sammen med Julia og Caroline. Mens de yngste guttene koste seg med sine nye søte østeriske venniner, satt de litt eldre igjen i baren og koste seg på sin måte, denne gangen med foreldrene til Caroline som hadde "all inclusive" og spanderte villig vekk til seilene fra Norge. Det ble bestemt at jentene skulle seile med oss til Buccoo Bay dagen etter og at Simen og Christian derfra skulle eskortere jentene tilbake til hotellet hvor de var innvitert i overaskelses bursdagsfest for julia. Denne idèen ble merkelig nok veldig godt mottatt av både de unge lovende norske guttene og de søte østeriske jentene.
  Søndag formiddag var Simen og Christian i land og kjøpe forfriskninger til turen før de hentet jentene på stranden. Det ble en del "tøffe seg" bading etter båten på den turen som tok et par timer. Innseilingen til Buccoo Bay er litt kronglete da det er lange korallrev på hverside som man må lirke seg mellom, men vel inne og ankret opp i bukten, tok Einar med seg Simen, Christian og jenten bort for å snorkle på revet. Senere stakk vi alle (utenom Christian som var sliten og ble i båten) inn til land for å spise lunch. På land var det geiteløp- festival og stor ståhei. Vi fant en bod inne på festivalområdet som solgte mat og drikke, og mens Simen og jentene holdt seg på den sikre siden og bestillte chickenburger, bestillte vi andre øyas nasjonalrett som er "crab and dumplings ". "Crab and duplings" er standkrabber som er kokt i en heksegryte med alt mulig rart, servert med kokt banan og melkaker som minner noe om komler. Det ikke en veldig stor kulinarisk opplevelse, men så kom det jo fra et festivaltelt. Vi var på geiteløpfestival og mens vi spiste ble neste løp annonsert over høyttalerne. På banen hadde det begynt å samle seg en del geiteløputøvere som struttet litt rundt, enten for å vise geitene frem for publikum eller varmeopp. De samlet seg etterhvert i startbåsene på den andre siden av banen og -pang!, løpet var i gang. Publikum jublet og store negerdamer satt å ruget på stolene sine og klaget over at geiten de hadde veddet på ikke kom først. For oss utenforstående var det ganske morsomt å overvære ikke bare selve løpet men også den gode kommenteringen av en gjeteløps spesialist som hørtes relativt bedugget ut. Mellom løpene var det krabbeløp hvor alle kunne delta. Simen og Caroline melte seg på, men kunne dessverre ikke delta da de måtte begynne å tenke på å komme seg tilbake til hotellet hvor Carolines foreldre ventet med party.
  Vi fikk sendt "barna" trygt avsted til hotellet, og vi "onklene" satt alene igjen på "Hendrix Hideaway", en liten legende av en bar som er kjent for sine fester hver søndag som er kjent som "Sunday School. Det var Søndag!! Calle var i baren for å hente drikke først, og fikk stadfestet at en helflaske rom kostet 50 kr. For å gjøre en lang og snøvlete historie kort nevner vi bare at Torbjørn, så Einar, så Calle igjen, så Torbjørn igjen rakk å gå i baren og hente før vi våknet opp på stranden. Christian og Simen kom og fikk oss alle trygt ut i båten igjen.
  Igår var Calle, Einar og Torbjørn godt fyllesyke, men fikk tatt Vesla trygt ned igjen til Store Bay hvor Simen og Calle tok flyet fra ved midnatt. Vi er litt slitne idag og, men har fått en ny matros og ser nå frem til turen opp i Orinoco som nærmer seg. Vi seiler tilbake til Trinidad imorgen.
 

17.07.06 Scarborough, Tobago
  Vi slapp  anker i Stanisls Bay på Chacachacare Island ca. klokken et på ettermiddagen den 15. Juli. Det tok ikke lang tid før vi alle lå og duppet i vannskorpen med snorkel og dykkemaske. Etter at vi hadde fått kjølt oss ned, og våre gjester hadde begynt å få den gode "ut på tur i seilbåt" feelingen, bar det inn på øya og utforske naturen og de forlatte husene. Først sjekket vi ut et forlatt nonnekloster som lå oppe på odden vi hadde ankret opp ved. Mens Calle og Torbjørn tok Jolla rundt odden til en vei de kunne følge opp til klosteret, ville Simen , Christian og Einar prøve ut de nye masjeteknivene våre gjennom godt gjengrodde stier opp til klosteret.
  Chacachacare Island er en liten øy på nordvest spissen av Trinidad som frem til for ca. 35 år siden hadde en stor koloni av spedalske. Kolonien skal ha vært så stor at det var behov for et lyskryss på veien som gikk rundt øya. Da man fikk medesiner for spedalskhet, ble øya forlatt. Mange møbler og personlige effekter ble forlatt der de sist var brukt. Dette og det faktum at naturen er godt igang med å kreve tilbake husene, gjør det spennende å utforske øya. Resten av dagen tuslet vi rundt på oppdagelsesferd.
  Neste morgen satte vi kursen mot Tobago. Vi håpet på å komme oss til Grand Riviere på nordøst kysten på Trinidad før det ble mørkt. Der ville vi få et godt måltid på hotellet som ligger der og seile videre opplagte å glade dagen etter. Det viste seg imidlertid at det var litt mer motstrøm og vind mellom Trinidad og Tobago enn vi hadde håpet på. På stekningen fra Trinidad til Tobago blir sagt at det er som å seile i oppoverbakke, men dette var litt mere enn vi hadde regnet med. Det endte med at vi gikk for motor heleveien til Tobago og ankom der ca. klokken 1100 idag. Så fikk våre gjester seg en liten nattevakt også!
  Nå er vi altså i Scarborough, hovedstaden på Tobago. Vi har gjort unna papir arbeidet, fått oss litt dårlig deep fried fast møkka chicken og handlet myggmiddel, solkrem og solhatt. Nå seiler vi til Store Bay og begyner vårt Tobago eventyr.
 

15.07.06 Chaguaramas bay, Trinidad
  Endelig er vi seilklare igjen! Motoren ble fikset i går kveld av sjefen selv på verkstedet. Det var noen fabrikkinnstillinger som ikke var helt fabrikkinnstilt lengre, men nå funker alt som det skal. Dette har gitt Vesla's relativt mannsterke mannskap blod på tann og en trang til å dra på oppdagelsestokt. Derfor seiler Vesla, Simen, Calle, Christian, Torbjørn og Einar nå til Chacachacare Island som er en øy på nordvest spissen av Trinidad og er spesiell fordi den var bosatt av spedalske frem til den ble forlatt for 35år siden.
 

13.07.06 Coral Cowe
 
Calle har bursdag i dag og prøver å overbevise alle om at han fyller 22år, uansett har vi en god grunn til å drikke champagne.
  Ellers har vi fått motoren igang, men den går ikke på tomgang. Vi har hatt en mekaniker i båten idag som ikke skjønte hva som var feil, han lovet at sjefen hans skulle komme imorgen så vi krysser fingrene for at alt snart skal være ordnet.
  Våre venner fra gamlelandet bruker dagene på å utforske Port of Spain og ellers slappe av i poolen på marinaen.
 

11.07.06 Fortsatt Coral Cowe
  Vi har fått besøk av Simen, Christian og Calle, og det kan vi like, vi kan også like det lille gavedrysset av av sjokolade og aviser og blader og lakris og andre ting og tang som vi har bruk for av og til. Planen var nå å seile til Tobago som er mere paradisøy enn Trinidad. Dessverre venter vi fortsatt på dieselpumpa så vi får ikke seilt helt enda, men imorgen har vi blitt lovet å få pumpa så da.....
  Ellers har vi fått kamera igjen; juhuuu!!
 

08.07.06 Coral Cowe Marina, Trinidad
  Kloken er nå kvart på tre lokal tid, og vi har akkurat kommet hjem fra en tur på byen med vår nye venn Nick.
  Etter en del pils og biljard på marinaen hvor vi bor tok Nick oss med på en liten kjøretur til hans strøk for å ta en øl på en lokal bar. Vi ble gjerne med, men spurte Nick hvordan det var å være hvit å komme på en lokal bar i Trinidad, vi har hørt at endel lokale hater hvite. Nick forklarte at det var mye kriminalitet her, faktisk et av de verste strøkene, men det var ikke noe problem så lenge vi var med han. På vei hjem igjen stoppet Nick for to gutter og en jente som ville ha haik. Vi tenkte ikke noe mer over det, men etter at vi hadde sluppet av jenta trakk de to guttene opp pistol og vi var plutselig oppe i væpnet ran.  De beordret oss ut av bilen og ransaket oss. Beklagelig vis for ranerne hadde vi bare ca. 90tt (100 kr) i kontanter på oss, ellers bare kort som de ikke var interessert i. Dette gjorde ranerne ganske sinte, og sinte ranere som vifter med pistol har vi nå erfart at gjør oss ydmyke. Derfor beklaget vi oss veldig for at vi ikke hadde mer penger og sa at vi forstod situasjonen deres. Einar klarte som vanlig ikke å holde kjeften lukket og liret fra seg en halvt spydig komentar om at de kanskje heller burde rane rike amerikanere.
 Det hele endte med at vi ble bedt om å pelle oss inn i bilen å stikke av gårde litt brennkvikt.
Det var selvfølgelig dumt av oss å befinne oss der vi var til den tiden vi gjorde, og episoden var litt guffen, men når det er sagt er ran noe man tid til annen opplever når man reiser. En gang må jo være den første, og vårt første ran kostet oss bare 100kr. , det er jo billig underholdning!
 

29.06.06  Coral Cowe Marina, Chaguaramus Bay, Trinidad
 
Da har kommet godt igang med vedlikehold og reperasjoner her i Trinidad. Torbjørn tar for seg det elektriske anlegget, blandt annet må vi ha nye batterier, vi får overhalt dynamo og startmotor, vi skal koble høytalere i cockpit og ellers få litt bedre orden på ting og tang. Einar er nesten ferdig med å sjekke motoren, vi har skiftet olje og filter, tatt fra hverandre manifoilen og renset den og gitt den nye pakninger, skiftet sink, overhalt kjølevannspumpen, skiftet diesel filtere og ikke minst levert inn "the injectors", pluss "the injector pump" til sjekk. Einar misforstod hva han fyren på værkstedet mente, så han tok ut injektor pumpen (en innviklet og tidkrevende jobb) istedetfor injektorene, så nå får vi sjekket den og. Også har vi en lokal helt som vasker hele skroget og dekket og pusser alt stål og fjerner alle rust flekker, så Vesla begynner å se ut som hun skal på ball.
  Ellers koser vi oss, vi drikker øl og spiller biljard på puben om kvelden, og rusler rundt og snakker med andre seiler som det er nok av her.
 

24.06.06  Chaguaramus Bay, Trinidad
  Da har vi kommet oss til Trinidad, og her er det mye seilbåter! Vi har vært igjennom imigration og customs styret og funnet oss en marina, og er veldig klar for å finne en pub og drikke øl. Men la oss gå litt tilbake:
  Vi kom oss ikke avgårde fra Fortaleza den 28., da vi havnet på reaggay konsert. Det var halvt sør-afrikanske og halvt israelske Ned som gjerne ville ha oss med. Ned lå ved siden av oss i en spesiell seilbåt som var en gammel ombygd fiskebåt. Han var egentlig på vei nordover han òg, men hadde brukket masten i en storm rett nord for Fortaleza for et år siden og hadde akkurat kommet tilbake etter å ha jobbet et år i England for å tjene penger til reperasjonene. Han dro oss imidlertid med på tribute to Bob Marley konsert, med alt det som hører med til det, så det ble til at vi ikke fikk seilt Søndag den 28.
  Vi seilte fra Fortaleza Mandag morgen før marina sjefen kom på jobb, så vi slapp å betale for den siste helgen. Det var en tur på ca. 410 nautiske til Sao Luis, en behagelig seilas. Etter en avslutning med god medstrøm sikk- sakk mellom ankrede tankskip opp Baía de São Marcos, ankom vi São Luís ca. 23.00 Torsdag 1. juni. Siden det var mørkt da vi ankom ankret vi opp et godt stykke utenfor byen. Det er nemlig veldig stor tidevannsforskjell og bare mulig for oss å ta oss opp elven mot byen på høyvann. Dessuten viste vi ikke om det i det hele tatt var noe godt sted å ankre opp nærmere byen.
  Neste morgen prøvde vi å få kontakt med yateklubben, Capitania dos Portos og stort sett alle mulige andre som kunne fortelle oss hvor vi trygt kunne ankre opp. Problemet var stort sett at vi ikke snakket portugisisk og ingen av de i den andre enden snakket engelsk. Til slutt fikk vi kontakt med et marinefartøy som gladelig tok rollen som tolk. Etter en stund med meldinger frem og tilbake, kom kapteinen selv på radioen med følgende melding; "I'm very imbarresed to tell you that São Luís don't have any facilities for viseting yates, but it is possible to ancor up in the river close to Iate clube do São Luís. Welcome to Brazil!" Vi takket for hjelpen og tøffet oppover elven med øynene klistret på ekkoloddet. Vannet oppe i disse elvene er nemlig ugjennomsiktig brunt. Rundt en liten odde kom vi til Iate clube og gikk litt frem og tilbake for å prøve å finne det dypeste punktet hvor vi kunne ligge. Vi fant en grop i bunnen hvor vi regnet med vi kunne ligge trygt ved lavvann. Da vi kom tilbake fra en tur i byen senere på dagen var det tydelig at gropen ikke hadde vært dyp nok, det var nemlig tydelig at Vesla hadde ligget god over på siden ettersom ting og tang hadde falt ned på dørken nede i båten. Vi fikk flyttet båten til en dypere grop, og etter det var alt bra.

  Vi hadde planlagt å seile videre ved flo på Søndag, så lørdagen skulle vi proviantere og sjekke ut av Brasil siden dette var vår siste havn i Brasil. Fikk vi hyret en taxi og etter mye om og men forklart at vi skulle til Polisia Federal. Det var Polisia Federal som møtte oss da vi kom til Natal med sjekking av pass, skipspapirer og litt papirarbeid. Vi hadde da fått beskjed om at vi kunne være i Brasil i 6 månder og at det var veldig viktig å huske å sjekke ut før vi seilte videre fra Brasil.
  Taxi sjåføren virket veldig usikker på hvor vi skulle, men etter 20 minutter inn og ut av bydeler svingte han endelig inn foran en bygning som det stod Polisia Federal på. Polisia Federal mannen snakket selvsagt heller ikke engelsk, men etter en stund skjønte han at vi hadde en båt og ville sjekke ut av Brasil. (Eller få stemplet passene våre, som vi trodde denne utsjekkings prosedyren bestod av). Siden det var Lørdag (noe vi ikke var klar over), var pass-stemplings-kontoret stengt. Vi forklarte at vi skulle seile dagen etter og måtte få stemplet passene idag. Etter endel telefoner hadde polisia federal mannen en løsning, han ba oss sette oss i taxien før han sa noe til sjåføren som nikket og kjørte.
  Da satt vi igjen i taxien uten noen anelse om hvor vi skulle. Vi ble etterhvert ganske sikkre på at vi skulle til flyplassen, der måtte det jo være noen pass- folk med stempel. Etter en halvtimes tid med endel feilkjøringer og en taus sjåfør og langt ut av byen, kom vi til et stort havne område (Porto Itaqui) med massevis av tankskip. Her var det en del ungdommer med pistoler og walkitalkies som holdt vakt. Vi forklarte at vi prøvde å finne polisia federal og etter en times venting fikk vi komme inn på polisia federal kontoret på området. Polisia federal mannen her var passe laidback og sjekket såvidt papirene våre før han stemplet passene våre. Endelig var det formelle unnagjort, nå kunne vi få oss en etterlengtet kald pils. Men idet vi skulle gå ga han oss et papir som vi måtte levere på capitania dos portos. Vi skaffet oss en ny taxi og dro tilbake til byen og capitania dos portos. Før vi gikk inn foreslo Einar at vi skulle gi F i Capitania dos portos, han hadde  en bad feeling. (einar er ganske allergisk mot byrokrati og papirarbeid.)
  På C dos P ble vi møtt av en gast som hentet sjefen sin; Martinez. Martinez og gasten snakket selvsagt ikke engelsk, men Martinez skjønte at vi skulle sjekke ut en båt. Det begynte ganske bra på dette kontoret, Martinez så lenge på papiret fra Capitania dos Portos, passene våre og resten av skipspapirene våre. Han trengte imidlertid et papir til, men det hadde vi gitt fra oss hos Polisia Federal. Dette var overaskende nok ikke noe problem for han kunne bare få faxet det over. Nå trengte martinez bare en kopi av passene våre, men han hadde ikke noe kopimaskin. Da vi kom tilbake etter kopieringen, hadde Martinez lest litt i veilednigngs protokollen (?) sin og funnet to papirer til vi måtte ha. Vi måtte ha et papir fra Ministèrio da Saûde ageñsia nacional de vigilância Sanitaria og Receita Federal, og disse kontorene lå på Porto Itaqui. Vi varveldig lite interesert i dra helt ut dit igjen, så vi spurte fint om ikke vi bare kunne få reise. Vi lovet at han aldri ville se oss igjen, dessyten hadde vi strotsett ikke gjort noe galt i Brasil. Men det var ikke mulig å reise fra Brasil uten skikkerlig utsjekk, og vi kunne glemme å komme inn i Fransk Guiana uten utsjekkpapirene fra Brasil. Så vi fikk hyret en taxi og dro tilbake til Porto Itaqui.
  Vi kom ganske raskt inn på kontorene til Ministèrio da Saûde. Her skulle en ganske hyggelig liten mann som heller ikke snakket engels ha oss til å fylle ut noen papir. Torbjørn fylte ut et papir om hvor mange rotter og mus vi hadde ombord, samt hvor mange dødsfall vi hadde hatt i det siste. Einar fylte ut et papir som blant annet tok for seg hvor mange tusen milioner liter vann vi hadde ombord og om tankene var godkjente og rene etc.
  Deretter måtte vi vise vaksinasjonskortene våre før vi fikk papirene våre. Etterpå bar det inn å vekke han som var på vakt på Receita Federal kontoret. Dette var en veldig Laid back mann med hestehale som snakket engelsk.  Vi satt oss ned på hans kontor og fortalte om dagen vår. Han skjønt ikke helt hvorfor vi var sendt til hans kontor siden vi bar ehadde en liten seilbåt og ikke en supertanker. Han spøkte og lo litt av byrokratiet før han ga oss vårt papir og ønsket oss god tur videre.
  Tilbake på Capitania dos Portos fikk Martinez resten av sine papirer og ble fornøyd, og vi kunne forlate Brasil. (etter ca. 5 timer og en liten pengebinge i taxi).

  Vi lettet ankeret ca. kl. 12.49 dagen etter og var endelig på vei til Cayenne, Fransk Guiana. Turen fra Sâo Luís til Cayenne bar preg av generelt mye medstrøm (tidvis oppe i 4 knop). Vi takket for skyssen denne  magnetsjakk og masse ananass i Sâo Luís.)
  Litt nord for ekvator kom vi inn i stillebeltet. Det varte i underkant av to dager. Det kan bli litt kjedelig å ligge uten vind, men det er jo deilig å ligge i solen og lese og spise ananas.
  Vi bestemte oss for å prøve spinnakeren en dag det blåste (sånn ca.) bris fra sør- sørøst. Spinnaker er noe vi ikke har veldig store kunnskaper med, vi hadde bare prøvd den en gang før uten særlig hell. Godt hjulpet av diverse seilebøker fikk vi spinnakeren opp, og vi var enige om at den så ganske bra ut. I flere timer dro den oss avgårde i passe spinnaker- nybegynner fart. Om kvelden fikk vi opplevd en Broach også, da et nedbør system kom ganske plutselig. Disse kommer gjerne med ganske sterk vind som dennegangen tok godt tak i spinnakeren og dro båten over på siden. Dette førte til litt rabalder og noen forhastede besluttninger som igjen førte til at skjøtene ble løsnet som igjen førte til at spinnakeren sto rett ut fra maste toppen som et slips i vinden. Det var ikke så lett å få den ned igjen, men etter litt smart manaurering og noe fekting med båtshaken fikk vi den omsider ned igjen. Nok spinnaker for denne gang.
  Havnen til Cayenne heter des grades de Cannes og ligger et stykke opp i elven Cannes. Vi ankom lørdag 09.06.06 sent på kvelden, etter en kjedelig innspurt på 7 sjømil og 4 timer opp elveløpet.

 noen små innkjøp. Vi fikk også tatt en storvask i båten. Fransk Guiana var preget av å være litt fransk på den enesiden og litt fattig land i sør- amerika å den andre siden, men vi møtte bare hjelpsomme folk. Blandt annet fikk vi haik med noen gutter, som så ut som gangstere, inn til byen den første dagen. De kjørte oss rundt i den lille byen og viste og forklarte om severdigheter og ellers ting og tang.
  Onsdag morgen fikk vi besøk av tollere uten at det ble noe rabalder. Litt senere på dagen seilte vi til Les Iles du Salut (Devil's Islands), det tok ca. 6 timer. Devil's Islands består av tre øyer; Ile Royale, Ile St Joseph og Ile du Diable, ca. 8 sjømil fra kysten av F. Guiana.  De idyliske små øyene er mest kjent for sin historie som franske fengselsøyer fra midten av midten av 1800- tallet. Vi tasset rundt på oppdagelsesferd på de små veiene som fangene i sin tid har bygget på øyene. Det er massevis av spennende ruiner fra fengsels tiden på øyene, samt apekatter, høns, iguaner, påfugugler, små svin, noen hunder og minst en krokodille.

  Vi reiste fra Devil's Islands søngag 18.06.06, mot forventning fikk vi lite vind og lite medstrøm, heller motstrøm til tider, store deler av turen til Trinidad. Dette gjorde at Einar, dels av kjedsomhet, dels av lopper i blodet og dels av kreativt overskudd, begynte å styre med tauverk og bommer, noe som resulterte i to stk. hengekøyer hengende utfor babord ripe med to stk. seilere i med hver sin kalde pils. (pilsen var egentlig ganske lunken, men historien blir bedre om den var kald.)
  Ankomst Trinidad lørdag 24.06.06, kl. 1300 lokal tid.

28.05.06  Marina Park Hotel, Fortaleza, Brasil 
  Hei folkens, nå sitter vi og hører på Nostalgia på Nrk P3, trådløst nettverk er fint. Vi har ligget i Fortaleza litt over en uke. Litt lengre enn vi hadde regnet med, men sykdom og et innbydende svømmebaseng her på hotellet har gjort at vi har tatt det litt med ro. Ikke det at vi stresser så mye for tiden.
I morgen tidlig seiler vi videre til Sao Luis, og regner med å ankomme der Torsdag. Vi kommer til å seile videre ganske med en gang, og da ta et langt strekk forbi innløpet til Amazonas til Fransk Guinea.
Vi prøver å være på Trinidad innen begynnelsen av Juli. Der skal vi gjøre noen forbedringer på Vesla, også får vi besøk av Christian, Simen & Calle.

22.05.06  Fortaleza, Brasil
 Etter å ha betalt for oppholdet på Iate Club do Natal, fylt diesel og vann og hoggd vekk det verste av det lille samfunnet av relativt uintelligent liv som hadde etablert seg på og rundt roret og propellen, satte vi kursen mot Fortaleza. Med oss hadde vi George da Costa fra Natal, som vi har tilbragt tiden i Natal og Pipa sammen med. Natal - Fortaleza er en seiltur på ca. 2-3 døgn, og bortsett fra at George ble litt sjøsyk (noe som gikk raskt over etter noen piller og et par timers søvn) begynte turen fint. Vi hadde fin vind, deilig vær og særdeles godt humør ettersom vi endelig var på sjøen igjen. Natt til Lørdag var ikke turen så fin for Einar lengre, sannsynligvis etter å ha drukket vann fra feil flaske, fikk han en imponerende diarè og nærmest fektale brekninger. Trøsten var at vi ville ankomme Fortalesa i 18- tiden på kvelden, og det er bedre å ha diarè på et vannklosett enn en seilbåt-dass.
 Den trøsten ble likevel kortvarig, for utpå ettermiddagen løyet vinden fullstendig. Ikke noe problem tenker sikkert du, og det tenkte vi og, vi har jo en super Yanmar motor! Mens Einar prøvede å sove, kjørte George og Torbjørn igang motoren og alt var etter forholdene bra, -helt til motoren streiket. Det viste seg at det var kjølingen det var noe feil med, motoren fikk ikke inn kjølevann. Heldigvis hadde vi kjøpt en ekstra impeller (den dingsen som pumper vann inn i motoren) i Natal og fikk byttet den. Etter en liten time med mekking var motoren igang igjen og vi tok på oss "det der vakke no problem trynene våre" for George, som vi tror ble litt imponert. 
 Men, etter fem minutter streiket motoren på samme måte igjen. Fanken! Ut med impeller, sjekke, blåse litt på, snurre litt,- og inn igjen. Når vi fikk startet motoren igjen, oppdaget vi at det ikke kom kjølevann i eksosen i det heletatt. Fanken! Nå var vi veldig usikkre på om vi i det hele tatt ville få start på motoren igjen uten hjelp av en litt mer motorkyndig person.
 Vi lå nå å drev rundt uten motor, uten vind og med diarè 15 nautiskemil fra Fortaleza, som vi tydelig kunne se foran en vanvittig solnedgang.
 Vi var på ingen måte i noen krise, men det var ergerlig å ligge å se inn på en million by i Brasil en lørdags kveld med massevis av barer og vite at vi ikke kommer oss inn dit (for Einar var det selvfølgelig en ordentlig dass som fristet). Derfor begynte Torbjørn og George å kalle etter noen som kunne hjelpe oss inn. Etter tre timer med Radio oppkallinger og telefon samtaler var det fortsatt ingen som kunne komme oss til unnsetning. Torbjørn må ha vært forferdelig tørst nå for han var på nippet til å ringe Sjøredningssentralen på Sola og høre med de om de viste hvordan man kunne få hjelp til å komme seg i land i Brasil.
 Det slapp han imidlertid, for etter å ha skrudd seg innover i motoren trodde Einar han hadde funnet feilen. Den dingsen som blander kjølevannet med eksosen var nemlig, i motsetning til Einar, potte tett. Etter å ha hakket ut driten og skrudd alt på plass igjen funket motoren som en klokke, og ca kl 24.00 20. mai la vi til på marinaen på Marina Park Hotel. ... og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.
 Det er mulig at noen kanskje stusser litt over at vi er ute på langtur uten noe særlig mekke kunnskaper. Vel, vi er det, og det er en bra måte å lære på.

16.05.06  Midway Mall, Natal, Brasil
Det nærmer seg 17., og vi regner med dagen blir høvelig feiret hjemme. Vi kommer vel til å ta oss en øl vi òg. 18. regner vi med å seile videre til Fortaleza, en etappe på ca 3 dager. Ellers er alt som det skal; varme, sol, kald øl og søte jenter!!
 

12.05.06  Natl, Brasil
Etter to uker i Pipa var det litt spennende å komme tilbake til Vesla. Hun har ligget for anker ved Jåt klubben her i Natal, og vaktholdet her er ikke akkurat alltid tilstede. Alt var likevel i den skjønneste orden, så vi fant det best å stikke ut å drikke øl med George og to kompiser av han.
 

09.05.06  Pipa, Brasil

Hei folkens, Vi har kommet til nok et paradis.  Vi befinner oss nå i en liten surfelandsby 85km sør for Natal. Vesla ligger igjen på "Iate club do Natal". Vi ankom Pipa Torsdag 27.04, og skulle egentlig bli til over helgen, men det er veldig bra å være i Pipa så nå blir vi her i 2 uker.